Når jeg var liten vokste jeg opp i en familie som hadde det litt trangt økonomisk. Det sier seg kanskje selv med to foreldre som studerte i voksen alder. Vi hadde det vi trengte, men ikke noe mer enn det. Det er rart å tenke på hvor stor pris jeg satt på ting. Ting som jeg i dag tar som en ren selvfølge.
Årene gikk og foreldrene mine hvert til sitt. Jeg ble ferdig med videregående og flyttet fort til hovedstaden. Selv om jeg slapp unna bofellesskap, klarte meg godt økonomisk og bodde for meg selv, så var ikke student-tilværelsen glamorøs nok for meg. Jeg drømte om mer, mye mer. Det som betydde mest var klær, sko og vesker. Lenge datet jeg en mann som gav meg alt dette. Han gav meg alt en jente kan ønske seg. Et liv med “no-limit”. Det begynte som en drøm og endte som et mareritt. Et levende mareritt.
Jeg opplevde mye fælt. I bunn og grunn handlet det vonde om penger. For mye penger. Det er dessverre det som ødelegger mange mennesker. Utrolig, men sant. Alle trenger grenser. Vi trenger å føle oss nyttige og ikke minst ha en eller annen mening med livet. Vi trenger å vite at noen der ute har behov for oss og at det er en vits i å stå opp om morgenen. Vi trenger et skille mellom ukedager, helger, ferier og ja, vi trenger faktisk plikter.
I over et år hadde jeg ingen form for ansvar. Det spilte ingen rolle om det var mandag eller lørdag for meg. Ikke visste jeg det heller. Stemoren min den gang tullet mye med meg rundt dette. Hun mente jeg burde ha en klokke på armen som viste meg hvilken dag det var, altså “mandag”, “tirsdag” osv. Jeg skjønte at hun ikke trodde jeg var seriøs. Derfor ble jeg med på spøken.
Heldigvis så våknet jeg. Det var noen som brydde seg som vekket meg. Jeg er evig takknemlig for det den dag i dag. Livet til nå har lært meg enormt mye. Reisen har gjort meg selvstendig. På tide, tenker dere. Bedre sent enn aldri, tenker jeg.
Det at jeg velger å definere meg ut ifra Ulrik sitt yrke er kun ment humoristisk. Målet mitt for fremtiden er å tjene bedre enn han.. Jeg har som dere ser ikke mistet interessen for verken klær, sko eller vesker. Det kommer jeg nok aldri til å gjøre heller. Forskjellen nå er at jeg kjøper meg de tingene jeg har lyst på selv, jobber og står på. Det er det som er livet 🙂
Tidligere i dag hadde jeg besøk av min gærne venninne, Anette Marie. Vi hadde en liten fotoshoot i stuen hvor jeg stylet henne og hun tok bilder av dagens outfit. Jeg liker å stille opp for venninnene mine, men i det siste så har jeg vært litt dårlig på akkurat det og vil derfor ta opp dette som et tema her på bloggen.
For meg er en god venninne en som alltid har tid til deg og slipper alt hun har i hendene når du trenger henne mest. Under har jeg satt opp noen punkter på hva jeg legger i akkurat dette som fungerer for meg og mine venner.
Ta initiativ: Vis at du er tilgjengelig, ikke vent på at hun skal ta kontakt. Plukk opp telefonen og ring henne selv!
Lytt til henne: Hold kjeft om deg og ditt og hør på hva hun har på hjertet. Alt handler ikke om deg.
Støtt henne: En venninne er en støttespiller. Vi skal aldri oppføre oss som bedrevitende og heller ikke dømmende. Uansett hvor galt det er skal du støtte og være der for venninnen din.
Vær ærlig: Tillit er nummer en i et god vennskap. For å skape og opprettholde tlilit til hverandre er ærlighet avgjørende i vennskapet.
For en kveld! Jeg er såå fornøyd med gårsdagens innflyttingsfest. Meget sliten i dag, men det var det verdt. Tidligere denne uken la Ulrik ut et sovebilde uten min tillatelse av meg på Facebook, så nå får han igjen. Hehe!
Vi ble litt over 40 personer her i går. Jeg trodde det skulle bli et problem, men det gikk overraskende bra. Ett par knuste glass, en sko mindre og madrassen full av potetgull (av en eller annen grunn). Sikkert noen som synes de var veldig morsomme i går. Jeg ser ikke humoren, men ettersom at det var det “verste” som skjedde, så klager jeg ikke.
Det ble tatt masse bra bilder som jeg selvfølgelig skal vise dere. Vi hadde verdens herligste Marian som fotograf under kvelden. Legger ut noen blinkskudd senere i dag 😉
Jeg blir ofte konfrontert med at jeg fokuserer mye på meg og mitt. Både her i kommentarfeltet, av familie og bekjente. Enda mer nå som jeg blogger. Det tror jeg de fleste bloggere får høre. Det å være selvopptatt blir som oftest oppfattet som noe negativt, spør du meg så er det en god egenskap.
Jeg setter Ulrik, familien min og vennene mine høyt, men jeg setter meg selv høyere. Nettopp fordi jeg må ha det bra med meg selv for å ha overskudd til andre. Alle mennesker fungerer slik, likevel er det ingen som liker å høre det. Høre at de er selvopptatte.
Sosiale medier som blant annet Facebook, Instagram og Snapchat har bidratt til å gjøre det mer akseptert å være selvopptatt. Det er blitt trendy å ta bilder av seg selv, dokumentere personlige hendelser, opplyse andre om hvor man er og hva man gjør.
I morgen er det innflyttingsfest her hos Ulrik og meg. Vi har invitert atfor mange gjester og er spente på plassen. Ja, jeg har venner. Noen av dere trodde kanskje ikke det til tross for min noe provoserende profil her på bloggen.
Det er mye igjen som skal fikses før morgendagen, og noen av gjestene er allerede på vei. Heldigvis kommer Ulrik hjem fra jobb snart. Jeg trenger han sårt!
Til dere som måtte lure på hvorfor kommentarene deres ikke blir godkjent: Jeg godkjenner ikke kommentarer som går direkte mot Ulrik. Klarer dere å finne en ny vinkling på spørsmålene deres, så skal jeg svare dere 🙂 Husk at denne bloggen handler først og fremst om meg og mine tanker, ikke alle rundt meg.
Nå skal jeg fortsette litt her hjemme, hente en fantastisk kjole som jeg gleder meg til å vise dere og plukke opp Ulrik på togstasjonen. I kveld har vi bestilt bord på Hanami. Det var der jeg traff Ulrik for aller første gang. Vi har faktisk ikke vært der siden, så det blir veldig koselig. Blogges mer senere! <3
Det var ikke bare en mann, det var mange gifte menn der ute. Alle hadde en agenda. Unge jenter som meg, og det var det dessverre mange jenter som meg den gang. Noen er der fortsatt. De tilhører samme råtne miljø. Oslo vest.
Det kryr av de på steder som Bar Bygdøy alle, Champagneria, Bølgen & Moi, Bar Tjuvholmen og ja, dere skjønner. Slike “freshe” steder. For meg var det spenningen som pirret. Jeg likte å snike meg rundt. Det var nok den tiden i livet jeg har vært minst aktiv på sosiale medier. Rett og slett fordi ingenting skulle dokumenteres. En uskreven regel i kretser som dette.
Jeg har aldri falt for en gift mann, men jeg har latt meg sjarmere. Gang på gang. Det var bare en lek for meg. Jeg tok ukene og dagene like uhøytidelig som jeg i dag tar meg selv. Jeg så aldri noe fremtid i dette miljøet. Det var kun uforpliktende moro. Enkelt å forholde seg til, men vanskelig å komme seg ut av. Det ble som en ond sirkel. Klisje, men sant.
Det kom til et punkt hvor jeg ikke lenger kjente meg selv igjen. Jeg kunne ikke stå for noe av det jeg gjorde og følte meg helt forferdelig. Dobbeltliv. Det var det det var. Når du juger så mye (fordi du får beskjed om det) at du ikke engang husker hva du har løyet om så har det gått langt. Altfor langt. Den type menn jeg snakker om gir jenter som meg en følelse av å være liten. Liten og ubetydelig. En ekkel følelse jeg aldri kommer til å glemme.
Jeg vil jo ingen vondt og er egentlig en snill jente med et stort hjerte. INGEN fortjener å bli bedratt. Selv ikke jeg. For det skal jo sies at jeg tok ansvar for mine handlinger. Jeg tok telefoner, ba om unnskyldning og avslørte flere av disse råtne mannfolka. Nå gjør jeg det igjen ved å formidle det til dere. Håper det har en liten hensikt. Om så bare en der ute gjør det samme, så har jeg lykkes. Ta avstand fra slike menn.
Ulrik synes det er bra at jeg har levd livet. Jeg kjenner til hvordan ting fungerer og vet hvordan jeg ønsker at vi to skal leve sammen. Det er trist å si det, men per dags dato så kan jeg i hvert fall nevne 10 gifte menn her på oslos vestkant som er fast utro mot damene sine. Menn du garantert har lagt merke til på byen. Du ser de så lett.
Som Ulrik så fint sa det hadde jeg min 40-års krise tidlig i 20-årene. Jeg er glad for at den er over. Dessverre er det mange unge jenter som aldri kommer seg ut av dette. De blir værende i det usmakelige miljøet og adopterer denne livsstilen videre. Et liv uten viktige verdier som trygghet og kjærlighet. Tragisk.
Nei, det er ikke filmen med Cameron Diaz jeg skal skrive om. Forsåvidt en ok film med mange gode poeng, men jeg har lyst til å skrive om det å være henne. Elskerinnen. Har du noen gang vært i den situasjonen? Jeg har det.
Mange spiller uvitende og uskyldige, mens svært få faktisk er det. De aller fleste vet hva de gjør og gjennomfører likevel. Jeg er ikke stolt av å ta opp dette, men i og med at jeg dessverre vet hvor vanlig det er i dag, så er det et viktig tema.
Utroskap er en ting. Det får vi ta en annen gang. For det er jo faktisk den mannen eller den kvinnen som er i et forhold og lar dette skje som er det aller verste. Det jeg lurer på er om du har et ansvar som elskerinne? Før ville jeg ristet på hodet av dette spørsmålet, himlet med øynene og fnist det bort. I dag ser jeg med andre øyne. Kanskje fordi jeg har funnet mannen i mitt liv og tanken på at noen skulle komme i veien for oss gjør meg kvalm.
Jeg kjenner flere jenter som lever slik jeg gjorde. Tar lite ansvar og later som om de ikke vet. Jeg tror at disse jentene aldri har opplevd ordentlig kjærlighet. Det er ikke fordi de ikke fortjener det, men det er fordi de jakter i feil marked. Mannen i ditt liv er ikke han som allerede har ring på fingeren. Få opp øynene, folkens. Han er opptatt. Det kan være både spennende og gøy å leve slik i en kort periode, men det er så absolutt ikke verdt det. Tro du meg.
Det er lett for meg å skrive om dette nå som jeg “sitter på min høye hest” og alt er fint og flott rundt meg. Vanskeligere er det for de stakkars som har opplevd at det finnes en annen. Ingen fortjener å bli bedratt. Du er feig som kaller det et uhell når det er en bevist handling. Jeg var feig.
Hei, dere! Jeg har kommet frem til at jeg fra nå av må godkjenne kommentarene deres før de blir synlige på bloggen. Dette av hensyn til alle rundt meg. Jeg har selv valgt å være en “offentlig” person, men det betyr ikke at min samboer, mine venner, kollegaer og familie ønsker det.
Jeg tåler kritikk, ikke misforstå. Derfor kommer jeg til å godkjenne alle kommentarer som har med meg å gjøre, både positive og negative. Ekle sex-kommentarer derimot blir heller ikke godkent. Sålenge kommentaren har en mening ser jeg på det som en av mange ytringer. Man har lov til å ha meninger og det er flott at folk engasjerer seg. Fortsett med det 🙂
Tidligere i dag var det blant annet en og samme person som la igjen rundt 10 fantasifulle kommentarer mens vedkommende satt og kjedet seg (tydeligvis) på Kastrup lufthavn.. Jeg har dessverre ikke tid til å sitte barnevakt i mitt eget kommentarfelt. Hva er det vi kaller disse individene igjen.. Nett-troll?
Jeg fikk et tips av herlige Fred Hamelten om å kjøpe boken “Kjærlighetens fem språk”. Han mener at alle som er i parforhold burde lese akkurat denne. Både par som er lykkelige og par som begynner å miste gnisten. En form for terapi eller forebygging i forholdet. Jeg startet såvidt i stad og håper at jeg rekker å lese litt mer nå i kveld. Boken kommer garantert til å gi meg inspirasjon til temaer her på bloggen. Jeg elsker jo å skrive om slike ting og ikke minst dele mine erfaringer med dere. For å være ærlig så kan jeg telle på en hånd hvor mange bøker jeg har lest fra perm til perm (bortsett fra skolebøker). Det er ikke noe å skryte av, men det skal mye til å fenge meg med en bok. Nå er jeg spent. Jeg skal holde dere oppdatert. Ha en fin kveld videre! Vi blogges mer i morgen 🙂
Hei, dere! Her kommer en liten videosnutt sent på kveld av Stella og meg. Dette fant jeg ut av da vi var naboer med politistasjonen på Majorstuen i noen år. Litt flaut når hun stoppet midt i majorstuekrysset og ulte, men også veldig komisk.
