I dag har jeg sett fødselen vår på Bloggerne som snaaaart kommer på skjermen! Jeg skal innrømme at jeg grudde meg litt i forkant til å se selve episoden, men nå er det altså overstått og jeg sitter igjen med blandede følelser..
Min første tanke var at jeg og vi er gale som deler noe så intimt med alle. Min andre tanke var at jeg er glad for at fødselen er overstått og at det blir planlagt keisersnitt om det blir noen neste gang. Min tredje tanke var at dette var fantatsisk rørende å se på. Jeg holdt pusten, lo og gråt meg gjennom alt sammen. Det gjorde svigermor og Ulrik også, som så episoden sammen med meg. Min fjerde tanke var at vi er heldige. Vi er heldige som har blitt foreldre, vi er heldige som sitter her med en frisk gutt i armene våre, og vi er heldige som har levende bilder fra den største dagen i livet vårt. Den dagen Severin ble født.
Det er veldig mange som spør meg om hvordan det var “å føde på tv”. Helt ærlig så føler jeg ikke at jeg vet noe om det ennå, fordi episoden ikke har gått på tv og fordi vi da ikke har fått den oppmerksomheten jeg vet det vil få. Men det å føde med et kamerateam vet jeg hvordan er. Da vannet gikk ringte vi nemlig ikke til sykehuset som mange andre gjør, men til filmcrewet og til vår kontaktperson i produksjonen bak Bloggerne… Når det er sagt så var jeg jo allerde innlagt på sykehuset med svangerskapsforgiftning og hadde Ulrik ved min side. Jeg liker bare å fortelle historien i den rekkefølgen for å sette det litt på spissen. Hehe!
Ja, jeg tenkte over kameraene. Men de var bare i tankene mine den første timen, ikke de 19 neste.. Da riene satt i gang for fullt glemte jeg helt ærlig alt og alle. Til og med filmcrewet har fortalt meg nå i ettertid at de la merke til at jeg gikk helt “inn i meg selv” etter den første timen. Jeg hadde rett og slett mer enn nok med smertene. Så til hvorfor.. Hvorfor velger vi å dele fødselen på tv?
Vi er utrolig takknemlige for den støtten vi har fått gjennom den tunge prøverørsprosessen som nå ligger bak oss, og føler det derfor er naturlig og ikke minst givende å dele målet vi heldigvis nådde sammen med alle dere som har heiet på oss hele veien. Vi håper også at historien vår kan gi håp til dere som fortsatt prøver, uansett hvor vanskelig og hvor tøft ting ser ut her og nå ♥
I sommer ordnet jentene verdens beste babyshower til meg like før Severin ble født. Det er virkelig en fest jeg aldri kommer til å glemme og en dag jeg ønsker å forevige for å se tilbake til når jeg blir eldre. Tenk at jeg har så mange gode venninner som gikk sammen og stelte i stand alt dette for meg! Jeg føler meg virkelig heldig og utrolig takknemlig for all den planleggingen som lå bak arrangementet. For jeg visste ingenting om verken tidspunkt, sted eller hvem som skulle komme denne dagen. Det eneste jeg visste var at det ville bli et babyshower før fødsel en eller annen gang..
I og med at dette betydde såpass mye for meg ønsker jeg å lage et album hvor jeg samler de beste bildene fra dagen. Jeg startet faktisk med å skrive en for hånd, men innså etterhvert at jeg hadde altfor mange bilder og ikke minst at det tok altfor mye tid å gjøre dette helt alene. Derfor har jeg nå har bestemt meg for heller å lage en fotobok digitalt hos fotoknudsen.no. Hvorfor tenkte jeg ikke på det fra starten? Herlighet, så enkelt og så smart!
Det første jeg gjorde var å laste ned det nedlastbare programmet til fotoknudsen. Det er et enkelt og brukervennlig program som gir stort utvalg av ulike design, og du trenger ingen internettilgang når du bruker det. I tillegg synes jeg det er praktisk at fotoboken lagres lokalt på min mac mens jeg holder på. Deretter klikket jeg på “bruk Smart-assistent”, som er en tjeneste som valgte de beste bildene for meg og laget perfekte sideoppsett ut fra mappen “Babyshower” som jeg hadde lagt til. Planen var egentlig å gjøre all jobben selv, men i og med at tjenesten gir såpass mye frihet til redigering på slutten så jeg ikke poenget med å gjøre alt manuelt.
Jeg er ikke helt ferdig med redigeringen ennå, men dette gikk skikkelig raskt. Tanken er bare å legge til et par bilder til som jeg venter på av en venninne og noe mer tekst. Ellers er fotoboken helt klar. Jeg gleder meg til å vise dere det ferdige resultatet og ikke minst til å få den i posten selv!
For å vise min takknemlighet etter babyshoweret har jeg også laget et takkekort fra dagen som jeg skal sende til hver og en av jentene mine. Takkekortet valgte jeg å designe selv for å gjøre det enda mer personlig. Det var faktisk superenkelt og gøy 🙂
Har du også lyst til å forevige minnene dine i en fotobok eller skal du lage takkekort? Rabattkoden PILOTFRUE gir 40% rabatt på alle produkter fra fotoknudsen.no ♥
Etter 10 cm åpning i nesten 3 timer, nytt vaktbytte og to legesjekk ble det bestemt keisersnitt fordi Severin ikke kom seg lenger ned i bekkenet. Jeg begynte å gråte igjen. Jeg hadde virkelig prøvd alt og gitt alt, så det var ikke innsatsen det stod på. Jeg gråt fordi jeg var lykkelig. Lykkelig over at vi snart skulle få møte Severin og for at smertehelvete var over. Samtidig var jeg redd. Redd og oppspilt over hele situasjonen. Jeg skalv i hele kroppen av adrenalin og klarte ikke roe meg før på flere timer.
Jeg fikk være våken under opperasjonen, men ble bedøvet fra rett under puppene og ned. Likevel kjente jeg alt de gjorde der nede, men det gjorde ikke vondt. Det var bare rart. Veldig rart.
Ulrik satt ved min side og jobbet med å holde tårene tilbake. Det var tydelig å se at han var enormt spent. Spent og nervøs. Vi strevde med å se hverandre i øynene, husker jeg. Disse minuttene ble rett og slett for sterke for oss begge. Tankene mine svirret fra det ene til det andre. Det var vanskelig å konsentrere seg om det som faktisk skjedde. Alt gikk så fort og heldigvis bra. Alle legene var så rolige og snille. De presenterte seg, stilte hyggelige spørsmål om Severin og gjorde alt de kunne for at jeg skulle føle meg trygg.
I det de dro Severin ut av meg hørte vi verdens nydeligste babyskrik. Han skrek faktisk på vei ut av magen, sa legene. Det var helt magisk å høre.
Der var han. Så liten, så velskapt og så vakker. Klokken var 20:59 onsdag den 20. juni. Jeg hadde ikke ord da Ulrik la han ved siden av meg 20 timer etter at vannet gikk og riene startet. Det er det største øyeblikket i mitt liv. Jeg kan ikke si at jeg glemte alle smerter da jeg så han for første gang, men jeg kan si at alle smertene var verdt den fantastiske premien. For det mener jeg. Herregud, så heldige vi er!
Jeg kysset Severin på kinnet, lukket øynene og bare koste meg med lukten av den fantastiske gutten før Ulrik tok han med videre til veiing og måling. Keiseren vår var hele 3950 gram og 51 cm lang da han ble født ♥
Jeg spurte om epidural veldig tidlig. Jordmor foreslo badekar. Jeg insisterte på noe som var enda mer smertelindrende siden jeg allerede hadde problemer med å hente meg inn igjen mellom riene. Vi møttes på midten og ble enige om lysgass.
Inn på fødestuen og opp på prekestolen, som de kaller den. 2 cm åpning. Lystgassen var min beste venn i noen timer. Jeg følte meg skikkelig deilig beruset, om det går ann å si det? Helt til jeg ble alt for kvalm og stormriene tok overhånd. Jeg var utslitt av smertene og pustingen, og hadde ingen energi igjen. Snart vaktbytte og lite fremgang. Vi prøvde nye stillinger. Jeg stod på knærne i sengen en times tid og jeg stod oppreist en times tid mens jeg lente meg over sengen og prøvde å få i meg noe mat. Tyngdekraften skulle visstnok hjelpe, og det gjorde den. For på neste sjekk hadde jeg 5 cm åpning. Halleluja, tenkte jeg. Nå går det i hvertfall fremover..
Jeg maste videre om epidural og etter noen timer fikk jeg ja. Dessverre måttte jeg vente i over 2 timer fra det ja-et til anestesilegen hadde tid. 20. juni var en travel dag på Bærum Sykehus og spesielt på fødeavdelingen. Det virket som om alle skulle føde denne datoen. De to timene jeg ventet må være de to vondeste timene i mitt liv. Jeg visste det ville gjøre vondt å føde, men ikke at smertene ville vare over så lang tid. Jeg tåler smerte, men dette var virkelig ikke til å holde ut. Jeg hadde som sagt stormrier og derfor var det umulig å hente seg inn igjen de få sekundene mellom smertetoppene som varte i flere minutter.
7 cm åpning. Epidralen virket og jeg gråt. Gråt av glede til jeg falt i søvn. En hel time fikk jeg sove etter å ha vært våken i over 30 timer. Ulrik sovnet også denne timen. Han var selvfølgelig sliten etter alt selv, stakkar. Jeg så at han hadde vondt av meg. Dessuten trengte jeg ny energi fra han til innspurten. Ulrik sin støtte var gull verdt for meg hele dette døgnet. Jeg hadde ikke klart meg gjennom alle disse riene uten han.
Etter en times søvn var det på`n igjen. Riene hadde avtatt endel på grunn av epiduralen, derfor satt Jordmor meg på intravinøst drypp for å øke riene. Ny sjekk, 10 cm åpning, men Severin ville ikke flytte på seg. Han stod fast i åpningen i bekkenet. Vi prøvde alt fra medisinball til stillinger i læreboken på sykehuset. Jeg ville gi opp for lengst, men gjorde likevel alt jordmoren ba meg om i tre timer med 10 cm åpning. Nå var jeg lei. Fryktelig lei. “På neste rie nå må du presse alt du kan slik at Severin kommer lenger ned i bekkenet“, sa jordmor. Fortsettelse følger..
Matlysten var dårlig hele tirsdag 19. juni, og jeg ble mer og mer uggen utover dagen. Mens Ulrik dro hjem for å hente fødebagen, stellebaggen til Severin og takeaway pizza til kresne meg som ikke ville ha sykehusmat, satt jeg i sengen på Bærum Sykehus og blogget. Jeg følte meg jo ikke syk, bare sliten og derfor var det vanskelig å legge pliktene til side. Men det innlegget jeg skrev på ble aldri publisert siden legene ba meg om å legge bort macen og slappe av. Pizzaen ble forresten heller ikke spist opp, og det var ikke noe galt med maten på sykehuset. Jeg hadde bare ikke lyst på noe som helst..
Som sagt ble Ulrik sittende i en stol hele den natten for å være sammen med meg på enerommet vi var så heldige å få. Eller, han lå litt ved siden av meg i sykesengen først fordi jeg ville han skulle holde rundt meg, men vi skjønte fort at det ikke ville fungere å dele en seng for min del. Jeg trengte å sove godt og hvile meg i tilfelle legene bestemte seg for å sette meg i gang, noe som var et av to alternativ. Det andre alternativet var å skrive meg ut igjen morgenen 20. juni dersom blodtrykket hadde stabilisert seg. Jeg var spent. Veldig spent. Spenningen i kroppen gjorde meg nok ekstra våken, for jeg klarte som sagt ikke å sove et sekund.
Natten bestod av å stresse frem og tilbake fra sykesengen til toalettet for å tisse. Etter noen timer oppdaget jeg noe annerledes da jeg tørket meg.. Slimproppen hadde gått! Jeg var sikker på at fødselen var i gang og ble derfor skikkelig gira. Vi ringte på legene som fortalte at det likevel kunne ta lang tid og ba meg om å legge meg til å sove igjen. Nedtur. Skikkelig nedtur.
Jeg stresset videre frem og tilbake fra toalettet, tisset, skiftet truser og byttet bind. Slimet ble mindre, men alt ble vått. Klissvått. “Jeg tror at vannet har gått“, sa jeg til Ulrik som sperret opp øynene sine og ringte på legene igjen. Legen som kom tok en sjekk i søppelkassen og bekreftet at det var fostervann i truseinnleggene mine. Jeg fikk sjokk. Sjokk over at jeg hadde rett.
Riene startet med en gang etter at vannet hadde gått og de ble kraftige på bare en liten time. Faktisk akkurat slik jeg har sett på film. Ulrik tok tiden mens jeg konsentrerte meg om pusten. Smertene kom tettere og tettere. Vi mistet fort tellingen på grunn av de stadig kortere pausene mellom riene. Herregud, for en pangstart og herregud så lettet jeg var for at vi allerede var i trygge hender på sykehuset. I dette øyeblikket var jeg sikker på at denne fødselen kom til å gå rekordfort. Fortsettelse følger..
God mandag til deg som leser! Det skjedde som dere skjønner ikke noe i helgen, så her hjemme er spenningen mildt sagt høy. Jeg har vel egentlig ingen tegn til at fødsel nærmer seg bortsett fra datoen, men blodtrykket mitt er fortsatt høyt og kombinert med proteiner i urinen så frykter vi igjen svangerskapsforgiftning. Jeg var hos jordmor i stad og skal tilbake for ny kontroll allerede i morgen. Dersom verdiene mine er like høye blir jeg nok sendt videre for sjekk på sykehuset, om jeg forstod henne rett. Jeg vet ikke så mye mer enn det, men har selvfølgelig ikke klart å ligge unna Google denne gang, og etter et lite søk på internett sitter jeg igjen med et eneste stort spørsmål.. Hva om de setter meg i gang i morgen? Herregud, jeg er så spent!
Jeg skulle prøve å ta en selfie av meg med magen, men magen er såpass stor at bildet måtte bli i to deler.. Hehe! Formen ellers er forresten fin. Akkurat nå koser jeg meg med noe av det beste jeg vet, nemlig lefse med smør, sukker og kanel. Nam! Kanskje min siste utskeielse i dette svangerskapet? Tvi tvi ♥
I dag har jeg vært hos jordmoren min igjen. Det går fint med både Severin og meg, men blodtrykket mitt var litt høyt. Vi satt derfor opp ny kontroll allerede til mandag, dersom det ikke skjer noe før det. For ja, nå kan han faktisk komme når som helst. Det er helt sykt å tenke på! Jordmoren min sa at det ikke hadde overrasket henne om han kom i løpet av helgen, men også at jeg selvfølgelig ikke måtte få for store forventninger.. Herregud, dette er de mest spennende dagene jeg har opplevd! Termin er søndag om en uke..
I forrige uke var jeg forresten på en liten fotoshoot på Spire studo hos min faste fotograf, Marian Jade. Jeg tok jo fine gravidbilder med venninnen min, Anette Marie ute nylig som også er fotograf, men ville ha noen profesjonelle studiobilder foreviget av magen i tillegg. Selv om jeg gleder meg til å få kroppen min “tilbake”, siden den er såpass tung og full av vann så blir det litt trist at magen forsvinner også. Den er jo sååå fiiiin ♥
P.s. Bildene under er retusjerte av Irina Jomir som holder til på Spire studio sammen med Marian.
I dag har jeg vært hos jordmoren min igjen. Blodtrykket mitt var heldigvis fint. Det er spor av proteiner i urinen min, men såpass lite at det ikke er noe å frykte. Ellers har Severin snudd seg mer “riktig” med pannen innover og festet seg, noe som indikerer at fødselen virkelig nærmer seg. Hurra og tommel opp for det! De øvelsene jeg fikk av jordmor for en uke siden har tydeligvis hjulpet.
Jeg fikk også teste akkupunktur for første gang. I utgangspunktet har jeg aldri vært spesielt for akkupunktur fordi jeg er kritisk til alt som er “alternativt”, men når jeg først fikk tilbudet og likevel lå der på benken og slappet av så takket jeg ja. Det skal visstnok være bra for modning og for smertelindring nå mot slutten av svangerskapet. Vi satt op ny time neste uke for vanlig kontroll og for akkupunktur hvis jeg vil, men det er jo ikke sikkert at den timen blir noe av.. Hehe! Jordmoren min sa at hun trodde vi ville ses igjen til onsdag, men var ikke like overbevisende som hun har vært tidligere da hun har snakket flere uker frem i tid og over termin.
Jeg har bestemt meg for ikke å skrive fødebrev og for å fortsette planen min om ikke å ha noe plan, men å ta alt som det kommer. Jordmoren min mente det var fornuftig av meg, spesielt siden det gir meg en slags ro i hele kroppen å ha denne holdningen. Jeg blir rett og slett stresset av å plalegge noe jeg vet jeg ikke kommer til å ha kontroll over uansett.
Jeg liker ikke å klage og det er ikke hensikten med dette innlegget heller. Faktisk er jeg redd for å virke klagete fordi jeg ikke vil bli oppfattet som utakknemlig for graviditeten etter den lange prosessen Ulrik og jeg har bak oss. For vi er heldige. Skikkelig heldige. Ofte tenker jeg på alle som fortsatt prøver og ikke minst på de som mislykkes igjen og igjen. Det er derfor jeg vil trå ekstra forsiktig med innlegg som dette..
På en annen side må det være lov å snakke om hvor tung og annerledes jeg nå føler meg, siden poenget med denne bloggen er å dele det som skjer her og nå i livet mitt. For bare det å stå opp av sengen om morgenen/om nettene er slitsomt. Alle bevegelser og stillinger er ubehagelige. Hendene mine verker og vannet i føttene sprenger på. Selv om jeg har akseptert alle forandringene på kroppen min også utseendemessig er det vanskelig å kjenne meg selv igjen i noe av dette. Takk og lov for at premien snart er her. Verdens beste premie.
Jeg vet det vil bli verdt alt sammen. Sjokket, nedturene, smertene, sorgene, sprøytestikkene, hormonene, spontanabortene, plagene i svangerskapet og selvfølgelig de ekstra kiloene jeg nå bærer på. Herreguuuud, som jeg gleder meg til det som snart venter oss. Ja, til og med til fødsel. De gruglede-følelsene jeg hadde for noen uker siden har gått over til kun glede. Jeg gleder meg til fødsel. Nå er jeg klar. Klar for enda mer smerte og klar for den siste og kanskje mest krevende delen av reisen til å bli mamma. Eller er det den mest krevende delen som gjenstår? Jeg er usikker. Mye har vært krevende, men det spiller ingen rolle. Det som betyr noe nå er at jeg snart er i mål.
Venninnen min, Anette Marie skrev dette i en tekstmelding til meg tidligere i dag: “Se deg i speilet naken lenge og si fine ting til deg selv. Ikke tenk på hva andre synes eller hvordan andre har vært gravid. Dette er deg. Bare deg. Og du er mammaen til Severin. Når du ser på ham vil du innse at dette var magisk. Kroppen din skapte det.“
