FØDSELSHISTORIEN DEL 3

Jeg spurte om epidural veldig tidlig. Jordmor foreslo badekar. Jeg insisterte på noe som var enda mer smertelindrende siden jeg allerede hadde problemer med å hente meg inn igjen mellom riene. Vi møttes på midten og ble enige om lysgass.

Inn på fødestuen og opp på prekestolen, som de kaller den. 2 cm åpning. Lystgassen var min beste venn i noen timer. Jeg følte meg skikkelig deilig beruset, om det går ann å si det? Helt til jeg ble alt for kvalm og stormriene tok overhånd. Jeg var utslitt av smertene og pustingen, og hadde ingen energi igjen. Snart vaktbytte og lite fremgang. Vi prøvde nye stillinger. Jeg stod på knærne i sengen en times tid og jeg stod oppreist en times tid mens jeg lente meg over sengen og prøvde å få i meg noe mat. Tyngdekraften skulle visstnok hjelpe, og det gjorde den. For på neste sjekk hadde jeg 5 cm åpning. Halleluja, tenkte jeg. Nå går det i hvertfall fremover..

Jeg maste videre om epidural og etter noen timer fikk jeg ja. Dessverre måttte jeg vente i over 2 timer fra det ja-et til anestesilegen hadde tid. 20. juni var en travel dag på Bærum Sykehus og spesielt på fødeavdelingen. Det virket som om alle skulle føde denne datoen. De to timene jeg ventet må være de to vondeste timene i mitt liv. Jeg visste det ville gjøre vondt å føde, men ikke at smertene ville vare over så lang tid. Jeg tåler smerte, men dette var virkelig ikke til å holde ut. Jeg hadde som sagt stormrier og derfor var det umulig å hente seg inn igjen de få sekundene mellom smertetoppene som varte i flere minutter.

7 cm åpning. Epidralen virket og jeg gråt. Gråt av glede til jeg falt i søvn. En hel time fikk jeg sove etter å ha vært våken i over 30 timer. Ulrik sovnet også denne timen. Han var selvfølgelig sliten etter alt selv, stakkar. Jeg så at han hadde vondt av meg. Dessuten trengte jeg ny energi fra han til innspurten. Ulrik sin støtte var gull verdt for meg hele dette døgnet. Jeg hadde ikke klart meg gjennom alle disse riene uten han.

Etter en times søvn var det på`n igjen. Riene hadde avtatt endel på grunn av epiduralen, derfor satt Jordmor meg på intravinøst drypp for å øke riene. Ny sjekk, 10 cm åpning, men Severin ville ikke flytte på seg. Han stod fast i åpningen i bekkenet. Vi prøvde alt fra medisinball til stillinger i læreboken på sykehuset. Jeg ville gi opp for lengst, men gjorde likevel alt jordmoren ba meg om i tre timer med 10 cm åpning. Nå var jeg lei. Fryktelig lei. “På neste rie nå må du presse alt du kan slik at Severin kommer lenger ned i bekkenet“, sa jordmor. Fortsettelse følger..

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg