Denne dagen har vært enormt lang for Ulrik og meg. Vi stod opp klokken 05.00, satt oss i bilen klokken 06.10 og tok flyet fra Gardermoen til Trondheim klokken 08.00. I og med at Norwegian landet litt før tiden og at NSB var litt forsinket på Trondheim lufthavn, så rakk vi toget videre klokken 08.58 (skulle egentlig gå 08.54). Deretter gikk turen fra togstasjonen i Trondheim sentrum til Spiren fertillitetsklinikk, og der var vi nesten 5 timer. På de 5 timene har vi opplevd mye spenning, flere lettelser og en stor skuffelse. Det har rett og slett vært en følelsesladet dag med både store smil og store tårer fra følsomme meg..
Vi har nå gjort det man kaller en fertillitetsutredning. Det startet med mine blodprøver for et par uker siden og Ulrik sin sædprøve som han tok på klinikken i dag. Ut i fra disse resultatene og en ultralyd av meg har vi blitt mye klokere. Nå vet vi mest sansynlig hvorfor det ikke har klaffet med oss helt på egenhånd.
Ulrik sin spermkvalitet (hans aktive/bevegelige sædceller) var mye høyere enn det som de kaller et “normalt nivå”, noe vi såklart ble kjempeglade for. Under ser dere et bilde av prøven hans fra mikroskopet. Jeg la faktisk ut en video av dette på Snapchat. Det var ganske morsomt å se dette i bevegelse. Videoen ligger ute ennå.
Det er altså ikke noe i veien med Ulrik. Heldigvis. Men vi har et problem og det problemet ligger hos meg. Men som Ulrik sa det så fint, så handler ikke dette om bare han eller bare meg. Det handler om oss og veien vår til å bli foreldre. Mine problemer er våre problemer og de skal vi gjøre alt for å løse sammen. Veien til målet blir helt annerledes enn hva vi hadde sett for oss. Jeg kommer tilbake med mer detaljer i morgen. Det eneste jeg vil si i dag er at jeg er uendelig glad for at vi tok steget videre til en fertillitetsklnikk allerede nå. Vi har nemlig ikke så god tid som vi i utgangspunktet trodde. I verste fall hadde hjelpen kommet for sent. Bare tanken på det gjør meg fryktelig uvell.
Det er ikke lett å dele dette med dere, men jeg gjør det likevel fordi jeg tror at både Ulrik og jeg vil føle oss bedre ved å fortsette med denne åpenheten. Spesielt nå som ting begynner å bli vanskelig og vondt. Men først må vi fordøye all informasjon og ikke minst planene videre. Det finnes heldigvis håp, så vi prøver å tenke mest på det positive med å vite. Forhåpentligvis kan også flere dra nytte og finne støtte i det vi nå skal gjennom ♥