Kunsten er å finne en glede i ventingen, noe jeg har klart gjennom de to første forsøkene. Men nå som vi skal i gang med vårt tredje forsøk så kjenner jeg at det begynner å bli vanskeligere. Det må jeg bare innrømme. Jeg tror det handler om at frykten inni meg vokser. Frykten for å forbli ufrivillig barnløs. En naturlig og vond tanke etter en såpass tung og lang prosess..
Det verste er denne ventingen. Jeg hater å vente og er i utgangspunktet ikke kjent for å være spesielt tålmodig, men i dette tilfellet har jeg ikke noe valg. Jeg må bare vente og smøre meg med tåmodighet. Vente på at kroppen min skal kvitte seg med fosteret som ikke var levedyktig, vente på mensen, vente på at medisinene skal virke, vente på riktig tidspunkt, vente på symptomer, vente på testing og vente på en trygghet som jeg er redd jeg aldri får. Spesielt etter å ha opplevd denne spontanaborten.
Det sies jo at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves. Jeg liker tanken og motivasjonen i den setningen. Men selv om jeg vanligvis er positiv og ser lyst på livet så finnes det dessverre ingen garanti for at Ulrik og jeg får barn og lykkes gjennom prøverør. Troen og håpet er fortsatt til stedet, ellers hadde vi ikke orket å prøve igjen. Men jeg vet ikke hvor mange skuffelser til jeg takler, for dette er virkelig tøft.
Nå må jeg finne tilbake til gleden med å vente på dette barnet som er så ønsket og lykken ved at vi er to som venter sammen. Babydrømmen har fortsatt en gnist i seg. Heldigvis. Alt vi trenger er bare å tenne den igjen ♥
Jeg savner å være gravid. Jeg savner kvalmen. Jeg savner hodepinen. Jeg savner matlysten. Jeg savner gratulasjonene. Jeg savner spenningen. Jeg savner alt ved graviditeten og hele realiteten! Herregud, for en god følelse jeg hadde de dagene jeg visste at jeg var gravid. Det var kanskje den beste følelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Følelsen av å endelig lykkes med noe som lenge bare hadde vært en uoppnåelig drøm. Helt surrealistisk.
Dessverre varte graviditeten og den gode følelsen bare i noen få dager og det er fortsatt veldig trist å tenke på i dag som jeg fortsatt blør og den triste nyheten fortsatt er såpass fersk. Men jeg smiler likevel når jeg ser tilbake på de dagene jeg var gravid på ordentlig. Det er fordi det var så fantastisk at jeg ikke klarer å la være. Det er også fordi jeg har stor tro på at jeg skal få oppleve det igjen. Det finnes jo studier og tall på at kvinner som har hatt ufrivillig abort har stor sjanse for å bli gravide fort igjen, så tvi tvi! Nå må jeg bare komme meg videre, gi slipp på sorgen og fokusere på neste forsøk. For vi gir oss ikke. Aldri. Det kommer et nytt forsøk. Vi vet bare ikke helt når jeg blir klar for det ennå.
Jeg blør fortsatt og det kan det hende at jeg kommer til å gjøre i noen dager til. Husker dere at jeg fortalte om den første ultralyden vi bestilte? Mandag 6. mars var datoen vi egentlig skulle få se og høre det lille hjerte slå, men slik blir det jo ikke. Vi har ikke avbestilt denne timen, men formålet med den er det motsatte. Førstkommende mandag skal jeg på ultralyd for å forsikre oss om at kroppen min har klart å kvitte seg med alt på egenhånd. Det håper jeg inderlig. Jeg har ikke satt meg så mye inn hva som skjer hvis den eventuelt ikke har klart seg på egenhånd. Her tar vi en dag, et problem og en glede av gangen.
Snart skal jeg fortelle dere mer om planene våre videre. De ble klare i går etter to lange telefonsamtaler med klinikken og mye prat her hjemme. Jeg kan røpe at de har endret seg noe fra starten..
Frisøren neste.. Ulrik skal få kona si tilbake i dag. Han liker meg nemlig bedre med kortere hår og det gjør jeg selv også. Vi snappes fra frisørstolen!
Forrige fredag tok jeg en beslutning alene om å åpne kommentarfeltet her på bloggen, slik at dere ikke trengte min godkjennelse før kommentaren ble publisert i kommentarfeltet. Denne beslutningen tok jeg etter å ha godkjent over hundre hjerter og støttende ord på innlegget mitt om den triste nyheten. Jeg satt utrolig stor pris på alle de varme kommentarene som kom inn og ville at alle andre også skulle få se og oppleve den omsorgen Ulrik og jeg fikk både på fredag og lørdag.
Det mange ikke vet er at det tar en del tid å gå gjennom og godkjenne alle kommentarene som kommer inn her hver dag og ikke minst de dagene som det er såpass mange. Ettersom at jeg hadde nok å styre med som forlover til min beste venninne hele helgen og hadde lite energi til å sitte foran macen på grunn av det som hadde skjedd, så ble beslutningen om det åpne kommentarfeltet tatt brått og litt naivt. Dessverre viste det seg raskt at “barnesikringen” som jeg liker å kalle den var helt nødvendig. Jeg måtte derfor stenge kommentarfeltet igjen søndag morgen og slette diverse falske rykter som rett og slett ble for drøye.
Det gjør overhodet ikke vondt for meg å høre at noen ikke liker meg. Det gjør heller ikke vondt å høre falske rykter om meg eller forholdet til Ulrik og meg, at jeg/vi ikke fortjener barn eller at det finnes andre kvinner for Ulrik. Vet dere hvorfor? Fordi jeg vet at det er mange som liker meg. Jeg vet at noen alltid vil spre falske rykter om meg og oss så lenge jeg er en vellykket blogger. Jeg vet at jeg fortjener barn og jeg vet at jeg er den eneste jenta for Ulrik.
Det er mange som har vært urolige for Ulrik og meg på grunn av alt det stygge som ble skrevet. Derfor tenkte jeg det var på sin plass med en liten kommentar om kaoset fra meg tilbake til alle dere som faktisk bryr dere: For min del kunne kommentarfeltet alltid vært åpent. Jeg lar meg ikke lenger skuffe eller overraske. Men jeg kan ikke bare tenke på meg selv. Jeg må tenke på familien min, vennene mine og alle jeg er glad i som ikke synes noe om at Ulrik og jeg blir trakassert på internett.
Jeg hadde et viktig nyttårsfortsett for året 2017 og det var at jeg ikke skulle la en eneste negativ kommentar gå inn på meg. Nyttårsforsettet går over all forventning. Jeg trodde det skulle bli vanskelig så mye dritt som jeg får høre, men det er virkelig det enkleste nyttårsforsettet jeg noen gang har hatt. Misunnelsen som jeg opplever motiverer meg, den knekker meg ikke. Etter snart 3 år i denne bransjen har jeg blitt spesielt sterk, og etter en veldig tøff prøveperiode som ennå ikke er over tåler jeg det meste.
Jeg bry meg ikke om tullinger som ikke vil meg godt. Jeg bryr meg bare om dere som er gode og snille. Dere fortjener min oppmerksomhet og det er derfor jeg skriver dette innlegget. Tusen takk for at dere har blitt så mange og synlige det siste året ♥
Hei, dere. Dette har mildt sagt vært en helg med mye blandede følelser. Fra sorg og helvete til kjærlighet og glede. Jeg var veldig langt nede på torsdag, men heldigvis klarte jeg å kose meg og legge bort alt det triste både fredag og lørdag. På en måte kunne ikke timingen passet dårligere med bryllup og fest etter en så tragisk hendelse, men på en annen måte kunne det kanskje ikke ha passet bedre heller? For det var veldig godt å få takene på andre ting, danse og le sammen med mange av mine fantastiske venner. Livet er rart..
Da vi fikk den triste beskjeden torsdag ettermiddag sluttet jeg med medisinene (Progynova og Utrogestan). Det måtte jeg slutte med for at resten av blødningen skulle komme slik at kroppen min får kvittet seg med alt og nullstilt seg igjen. Jeg var såklart litt stresset for at dette ville skje i bryllupet, siden jeg ble fortalt at det kom til å gjøre vondt, at jeg kom til å blø mye og at jeg kom til å trenge hvile, noe det ikke er så mye rom for en helg som forlover i din beste venninnes bryllup. Derfor ble jeg lettet over at blødningen startet for fullt først søndag morgen. Hell i uhell.
Senere i dag skal vi snakke med de på Spiren om veien videre og legge en ny plan. Det blir godt å få nye datoer å forholde seg til, og ikke minst et nytt håp. Vi har som dere vet et egg igjen på frys, så nå må vi vurdere om vi skal satse på det egget eller om vi skal “rykke tilbake til start” med sprøyter og egguttak. Det er viktig at vi ikke sløser med tiden. Vi kan jo ikke vite hvor lang tid jeg har i forhold til min lave AMH-verdi og det har allerede gått flere måneder siden vi fikk vite om dette problemet. Derfor er det viktig at vi tenker oss nøye om. Jeg tror jeg har bestemt meg for hva vi går for, men jeg vil såklart høre mer om hva gynekologen anbefaler før vi tar en endelig beslutning.
Nå skal jeg legge meg tilbake i fosterstilling på sofaen, spise lasagne med mannen i mitt liv og holde meg varm. Smertene er ganske kraftige. Men det hjelper virkelig med Naproxen, som er en smertestillende mot menstruasjonssmerter.
Jeg regner med at dere begge er klar over hvor heldige dere er, men min oppgave som forlover her i dag er likevel å minne deg, Kristian på hvor heldig akkurat DU er. For jenta du har giftet deg med er ikke bare uimotståelig vakker på utsiden. Hun er også den snilleste, varmeste, morsomste og mest omtenksomme jenta jeg kjenner.
Jeg har alltid sett opp til Pia. Den veslevoksne jenta jeg såvidt ble kjent med i syvende klasse på Nøkleby skole. Med såvidt mener jeg at jeg bør føle meg heldig og det gjør jeg også. Pia var nemlig ikke den enkleste jenta å bli kjent med, og det er hun heller ikke i dag. Men desto mer spesielle bør vi som er venninner av henne føle oss. For når Pia først slipper noen inn, så er det fordi hun virkelig vil. Pia later aldri som om hun bryr seg om noe eller noen. Alle vi som kjenner henne vet også at hun ikke kan skryte på seg noe pokerfjes akkurat, for det har hun overhodet ikke. MEN er det noe hun har så er det et stort hjerte og er det noe hun er så er det ekte. Pia er en ekte venn.
Pia har alltid vært glad i å planlegge. Det er sikkert ikke så vanskelig å forestille seg her i dag, men en ting er å planlegge store begivenheter som dette. Det må jo planlegges. Pia planlegger alt. Selv om jeg noen ganger synes at hun stresser unødvendig, så har det kommet meg til gode en rekke ganger i livet. Spesielt når min “tar det som det kommer”-holdning ikke går så bra, da er det veldig behagelig å lene seg på Pia. Hun har liksom alltid en god plan. Eller.. I hvert fall en slags plan.
Pia var min første samboer og jeg var hennes. Mamma flytta ut og Pia flytta inn. Dere kan jo tenke dere selv hvor populært det var både for Pia og for meg. Vårt første år sammen helt uten foreldre. Vi var jo bare 18 år. Unge og sultne på alt som dreide seg om fest og alkohol. Det året hadde vi det fantastisk gøy sammen. Jeg begynner alltid å smile av å tenke på den tiden. Den tiden da Pia lærte meg og feste på søndager.
Vi har også bodd sammen i Oslo. Da var det ikke bare søndager det gikk hardt ut over. Det var vel en periode vi hadde lite oversikt over dager og datoer generelt. Et år jeg har fortrengt noe av, men på en annen måte aldri vil glemme. Vi hadde det rett og slett litt for gøy!
Fra spøk til alvor.. De som kjenner Pia vet at hun er en skikkelig realist. Hun er sterk og tar lite eller kanskje ingenting forgitt. Det hender jeg kaller henne negativ og himler med øynene. Men det er bare fordi jeg er så fryktelig positiv. Det fine med det er kombinasjonen av oss to. Vi utjevner hverandre veldig godt. Derfor er det liksom helt greit at vi er litt forskjellige.
Kristian: Det jeg liker så godt ved deg er at du får frem en tøffere og mer voksen side av Pia. Du har gitt henne mange sunne og gode verdier i livet som gjør henne og dere godt.
Tusen takk for at du er så god og snill mot Pia. Tusen takk for at du utfordrer henne og lar henne vokse og tusen takk for at du er den gentlemannen hun fortjener. Du har nok skjønt at jeg liker deg for alt dette fra før, men sannheten er at jeg digger deg!
Og Kristian.. Du kan bare senke skuldrene, for Pia kommer aldri til å få verken 30- eller 40-års krise, for den hadde vi nemlig sammen tidlig i 20-årene. Det sier vel litt når jeg valgte “pulesangen” som en sang som minnet meg om vennskapet til Pia og meg til min introduksjon. Haha!
Til slutt vil jeg takke for at jeg har fått æren av å være din forlover, Pia. Jeg vil takke for at du satt herlige Tina og meg sammen om denne store oppgaven og for at du hadde troen på oss som et team. Det førte ikke bare til et godt samarbeid, men også et nytt vennskap og mye moro.
Jeg er så inderlig glad i deg, Pia. I dag IGJEN er du den vakreste jenta i lokalet. Det har vi som er venninner av deg opplevd x-antall ganger før. Men du fortjener å høre det gang på gang. Vet du hvorfor? Det er fordi du er like vakker på innsiden, jenta mi. Helt seriøst.
Jeg er så stolt over at du er venninnen min. Vit at jeg gleder meg over alt det positive som skjer i ditt liv og nå i livet deres sammen. Det gleder meg virkelig at du er lykkelig og det ser jeg at du er sammen med Kristian. Jeg unner deg alt det beste og føler meg helt trygg på at Kristian er nettopp det for deg. Den beste.
Jeg ville bare si tusen takk for alle de varme ordene Ulrik og jeg har fått de siste dagene. Det gjør selvfølgelig fortsatt vondt, men det hjelper veldig med all den støtten vi opplever gjennom bloggen, familie og venner. Vi er heldige som har så mange mennesker rundt oss som vil oss godt. Hjertet mitt føles fremdeles litt tomt, men desto mer plass har jeg til kjære Pia og Kristian som skal gifte seg i dag.
Nå er jeg i Fredrikstad hos moren min. Her har jeg vært siden i går sammen med Tina (hun andre forloveren), Pia (bruden) og mamma. Jeg er som dere vet Matron of honar. Det heter forresten “Matron”, ikke “Made” siden jeg er gift. Heldige meg fikk denne nydelige morgenkåpen av bruden i går kveld som jeg nå tusler rundt i usminket og nervøs. Herlighet, bryllup er stort og spesielt stort i dag som min aller beste venninne skal gifte seg. Nå skal jeg derfor glemme alt det vonde og bare feire kjærligheten sammen med mange fantastiske mennesker. Jeg må bare ta en dag av gangen..
Følge meg gjerne som forlover gjennom dagen på Snapchat. Jeg har allerede oppdatert en del på @pilotfrue
De to siste dagene har vært et rent helvete her hjemme. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg må bare få det ut og vi må bare komme oss videre så fort som overhodet mulig..
Alt startet på tirsdag. Jeg hadde akkurat postet et blogginnlegg til dere, så skjedde det. Jeg ble helt våt i buksa. Ingen forvarsel, ingen smerter og ingen anelse om hva som ventet gikk jeg rolig ned på badet. Jeg trodde at det bare var medisinene jeg gikk på som hadde rent ut. De skapte som nevt mye kliss nedentill, så det var det eneste jeg kunne se for meg der og da. Men det som møtte meg var noe helt annet. Det var blod. Masse blod. Jeg trodde jeg skulle besvime.
Ulrik og jeg dro raskt avgårde for å måle HCG-nivået mitt. Håpefulle og redde. Men som sikkert mange vet må dette gjøres over to målinger for å få informasjon om konsentrasjonen av HCG har steget eller ikke. Jeg tok derfor min andre blodprøve i dag og for bare få timer siden fikk vi den triste beskjeden om at blodprøveverdien min har gått fra 5500 til 848 på disse to dagene. Det vil si at utviklingen har stoppet opp, dessverre. Jeg har spontanabortert. Jeg er så lei meg og har aldri følt meg så tom. Heldigvis har jeg Ulrik her hos meg. Han er den av oss som klarer å holde mote oppe og tenke videre i denne grusomme situasjonen.
Det er forferdelig vondt nå, men vi skal reise oss igjen og når vi gjør det så skal vi legge en ny plan, selv om det å få barn føles helt umulig akkurat nå </3
Hei, dere. Jeg har freshet opp litt i toppetasjen og derfor tatt noen bilder til dere. Dette rommet brukes til både loftstue og kontor. Kontorpulten og den delen er det ikke så lenge siden jeg viste dere, så nå skal jeg vise dere mer av kosekroken. Det er den delen av rommet som jeg tilbringer mye tid i for tiden (mildt sagt). Det er så kjekt å ha et “kontor” som jeg kan slappe av på når jeg føler meg sliten, noe jeg har gjort de siste dagene.
P.s. Det var Stella som satt seg frivillig inn i bildet, ikke jeg som plasserte henne der..
Jeg bare elsker de nye lyslyktene i gull og vurderer faktisk å bestille flere til stuen nede. De skapte en fin og koselig stemning her som jeg liker veldig godt. Du finner lyslyktene her.
Aviskurven er også ny. Den har jeg lyst til å fylle opp med masse herlige interiørblader for inspirasjon til resten av huset. Hvilke magasiner anbefaler du? Du finner aviskurven i sort, sølv og gull her.
Denne vasen har jeg jo vist dere før, men siden jeg fikk så fine roser av plussmammaen min i går så gjorde den seg fortjent til å bli med på bilder igjen. Noen vil kanskje mene at dette ble litt vel mye farger, men jeg elsker kombinasjonen og fargene får meg virkelig i godt humør. Jeg tror jeg er våryr. Hehe! Du finner den turkise vasen her.
– Jeg er selvfølgelig livredd for at det skal skje noe galt nå tildig i graviditeten, men jeg går ikke rundt og tenker på det hver dag nei. Jeg liker å tenke positivt. Det vet dere som leser denne bloggen fast.
♥ Har du vurdert å måle hcg i blodet for å se at det øker? Eller vil du bare vente til mars for å forhåpentligvis se hjerteslag?
– Nei, jeg skal ikke måle noe som helst før vår første ultralyd mandag 6. mars.
♥ Hvorfor gikk dere ut med den positive nyheten så tidlig?
– Vi har vært åpne om alt fra starten og bare gjort oss gode erfaringer med denne åpenheten. Den støtten dere lesere har gitt oss underveis har betydd veldig mye for både Ulrik og meg. Spesielt på de tøffe dagene. Derfor føles det naturlig å dele nyheten såpass tildig med dere. Dessuten hadde det vært vanskelig å holde graviditeten hemmelig nå som såpass mange har fulgt med i denne prøverørsprosessen.
♥ Hvilke symptomer hadde du i dagene før du fikk den positive testen?
– Jeg var kvalm, hadde mye murringer i magen og en del hodepine. Brystene mine var ikke ømme, noe de alltid er før jeg få mensen. I tillegg drømte jeg veldig mye rart og var skikkelig varm om nettene.
♥ Hvordan kan du være så langt på vei i graviditeten allerede?
– Svangerskapet regnes fra første dag i siste menstruasjon. Det vil si sirka to uker før jeg satt inn egget. Denne tellemåten brukes av både jordmødre og annet helsepersonell som vi skal møte gjennom hele svangerskapet. Det blir akkurat som om jeg skulle blitt gravid “naturlig”, da hadde legen spurt om når du hadde siste mens og regnet svangerskapet fra denne datoen. Onsdag 15. februar skrev Spiren dette til oss på mail: “Gratulerer, Julianne og Ulrik! I dag er du 4 uker og 5 dager gravid. Den foreløpige terminen din er 19.oktober. Denne vil kanskje bli justert noen dager fram eller tilbake når du er på rutine-ultralyden på det sykehuset der du skal føde.”
♥ Hvorfor må du forsatt gå på medisiner?
– Det er fordi jeg er gravid i en hormonsubstituert syklus og det vil si at jeg ikke har hatt egen eggløsning nå. Slimhinnen er derfor avhengig av jevn tilførsel av østrogen og progesteron for å opprettholde graviditeten inntil morkaken er på plass. Ved å ta medikamentene ut uke 9 er jeg på den sikre siden. Det er som sagt noe skikkelig skikkelig kliss med de Utrogestan-kapslene, men det finnes vel ikke bedre grunn til å holde ut enn det lille miraklet som skjer inne i livmoren min akkurat nå.
♥ Hva har dere kjøpt av babyting til nå?
– Vi har ikke kjøpt så mye, bare litt klær. Ellers har vi bestemt oss for babyseng og flere av møblene til barnerommet som vi snart skal begynne å pusse opp.
♥ Hva gleder du deg mest til i graviditeten?
– Alt foreløpig, men først og fremst til ultralyd 6. mars og til at magen begynner å vokse.
♥ Hva gruer du deg mest til i denne graviditeten?
– Ingenting foreløpig, men jeg er såklart veldig spent på den første ultralyden 6. mars.
♥ Hva gleder Ulrik seg mest til i graviditeten?
– Han gleder seg veldig til å se forandringer på kroppen min og til å se liv på den første ultralyden.
♥ Hva gruer Ulrik seg mest til i graviditeten?
– Ingenting, men han er redd for at det skal bli noen komplikasjoner underveis. Spesielt siden han er så mye borte i jobben sin.
Hei, dere! Nå er vi hjemme igjen etter en herlig langhelg på fjellet. Vi skulle egentlig ut og spise på Hanami i dag og feire bryllupsdagen vår, men formen min holder oss dessverre hjemme. Eller skal jeg si heldigvis? Jeg klarer nemlig ikke se noe negativt i denne kvalmen og er fortsatt overlykkelig over å være gravid. Det blir derfor takeaway og kos her hjemme i stedet. Det viktigste er jo at vi er sammen. Å gå ut og spise kan vi gjøre når som helst ♥ ♥
Jeg lovte å vise dere hva vi ga hverandre i gave i dag. Som dere ser så tenker vi ganske likt.. Hehe! Ulrik ga meg armbådet i sort med gull og jeg ga han armbåndet i blågrønt og sølv. Flaks at vi ikke dukket opp i butikken på samme dag, siden vi begge kjøpte armbåndene på den ene Hermes-butikken som finnes her i Oslo..
“Nå har dere vært gift i ett år, og dere har fått en god stund sammen som ektefeller. Denne bryllupsdagen kalles for Papirbryllup. Kanskje representerer papiret at dere har et langt liv foran dere hvor dere nå starter med blanke ark. Kanskje har der også kjent på lykkerusen.
Dere kan nå feire at dere har vært gift i et helt år. Lag litt god stemning og gi oppmerksomhet til hverandre.“
