Etter fem dager på jobb var det tydeligvis på tide at eg kom hjem til frøkna igjen. Her stod det masse på halv tolv. Ryddig og rent, men eg tuller ikke når eg sier at det ikke var en lyspære som ikke hadde gått, Get-boksen var frakoblet og internett lå nede. Kan man blogge uten internett var min første tanke.
Ulrik: “Hvorfor har du ikke skiftet pærer?”
Julianne: “Jeg hadde tenkt til å kjøpe pærer, men det var litt for mange valg i butikken, så jeg ga opp”.
Ulrik: “Hva har skjedd med TV-en?”
Julianne: “Jeg vet ikke helt. Har ikke sett på TV siden du dro. Jeg ser jo aldri på TV”.
Ulrik: “Og hvordan har DU klart deg uten internett?”
Julianne: “Jeg deler bare internett fra telefonen jeg. Funker bra!”
Er det mulig? 🙂
Det å spørre om hjelp sitter ganske langt inne hos denne jenta noen ganger. Derimot elsker hun at eg fikser ting sålenge hun slipper å lære. Julianne er absolutt ikkje en praktisk person når det gjelder å fikse slike generelle ting, men hun er flink til mye annet..:)
Om eg hadde blitt sammen med Julianne dersom hun allerede var blogger når vi møttest første gang? Mest sannsynlig ikkje. Hvorfor? Eg har ikkje noe imot det nå, men det var på en måte ikke noe i den verden som fristet meg før. Nå som eg er “tvunget” inn i denne verden tenker eg litt annereldes. Fascinerende yrke er det ihvertfall, hvor ingen dag er lik.
Eg hadde egentlig tenkt å skrive litt om et av de mange tingene som fascinerer meg med Julianne`s blogg. Nett trollene. Det er helt utrolig hvordan enkelte som kommenterer på bloggen klarer å skrive ting her i kommentarfeltet som hverken står i innlegget, eller såvidt eg har fått med meg aldri vært nevnt. Eg dømmer ingen, men eg synes det er litt trist at noen har så lite glede i sitt eget liv at de gjør alt de kan for å prøve å dra andre ned i deres misnøye. Har sett noen TV-programmer som sendes i andre land, hvor folk oppsøker disse nett trollene og konfronterer dem med hva de har skrevet. Dette er et frieri til en eller annen norsk kanal om å kjøre samme greie. Topp underholdning i beste sendetid.
Dersom dere tror at Julianne ikkje blir påvirket av det folk skriver og kommenterer, så tror dere feil. Det er klart at hun velger å overse mye, men det er tydelig for meg å se hva som preger henne når eg kommer hjem fra jobb. Som oftest er det lesere som kun kommenterer for å spre kvalme, uansett hva hun blogger om.
Tilbake til poenget.. Mange har f.eks kommentert det med at Julianne flasher at mannen hennes (meg) er pilot. Julianne har aldri vært noe opptatt ovenfor hverken meg eller noen andre angående dette. Eg har heller aldri flashet med yrke mitt. At eg er stolt av det, det er noe annet. Det er eg. VELDIG. Det å være Pilot er for meg ikke en jobb som eg falt inn i, men noe eg drømte om og bestemte meg for å bli. Om man kan si: “ELSKER DEG” til en jobb. Så gjør eg det. <3
Pilot vs Busssjåfør
Mange jobber tar man eller gjør fordi man må. Tjene til livets opphold som det heter. Pilot som veldig mange andre yrker er en jobb med en ganske så intens utdanning, og det er absolutt ikke for alle. Det var min store drøm og eg gjennomførte. Eg har lest gjentatte ganger at folk sier vi piloter kun er bussjåfører i luften. Vi frakter folk trygt og godt fra A til B, så noen likheter er det jo. Men livet på bakken hadde nok ikke vært noe for meg.
Nylig skrev en leser: “Pilot er ikke et høystatus yrke i 2015.” Folk så helt sikkert på piloter med andre øyne tidligere, men for meg vil det alltid være en høystatus. Det er ikke på grunn av andres syn på min jobb, men på grunn av mitt eget syn. Eg stortrives i jobben min og er stolt av yrket mitt. Det må det være lov å si? Eg skulle ønskt alle kunne si det samme om sine jobber og i sine yrker, istedet for å snakke ned om andre. Eg er langt fra perfekt som menneske, men snakker aldri ned om andres jobber, livssituasjon eller ting eg ikke har noe med. Heldigvis føler eg at vi har det samme synet i min vennekrets selvom noen har det bedre enn andre, men man gleder seg på andres vegne. Dagens visdomsord.
Navnet “pilotfrue” oppstod på en biltur Julianne og eg hadde hvor hun bråbestemte seg for å starte en blogg. Fotballfrue får ta litt av skylden for det, siden hun satte “frue” betegnelsen og blogg på kartet her til lands. All ære til henne for det. I dag er det jo i hvertfall to andre “fruer” som lever av denne bloggingen, og det er jo på bakgrunn av hennes oppfinnelse.
Eg er ingen superskribent. Det kan sikkert alle mine tidligere lærere bekrefte, men satser på at det er leselig.
KANSKJE VI SEES I LUFTEN. 🙂
Ulrik