Som dere vet har vi et egg igjen på frys som ligger å venter på oss i Trondheim. Eskimo nummer to som vi til nå har hatt stor tro på. Det mest naturlige ville vært å bruke dette egget før et eventuelt nytt egguttak og før vi utsetter kroppen min for mer hormoner enn nødvendig. Men det Ulrik og jeg ikke visste var at det egget som venter på oss ikke utviklet seg like raskt som de andre to eggene vi nå har forsøkt. Det at utviklingen/delingen skjedde noe treigere kan ha en betydning for kvaliteten av egget, noe vi selvfølgelig er redde for. Men det behøver ikke det. Egget ble jo godkjent for frys og er “bra nok” i forhold til de kriteriene laboratoriumet har for å fryse ned egg. Derfor har vi vært litt usikre på planen videre og hva vi skulle gå for. Når det er sagt så er det ikke noe fasit svar her. Klinikken har gitt oss noen gode råd, men beslutningen var opp til Ulrik og meg sammen. Vi har derfor bestemt oss for å gå for magefølelsen og den peker mot et nytt egguttak.
Det er ingen hemmelighet at prosessen med egguttak er mer omfattende, tyngre og generelt tøffere for meg psykisk enn om vi “bare” hadde gått for å sette inn det fryste egget. Jeg føler på en måte at jeg “rykker tilbake til start” og det er en utrolig demotiverende følelse som jeg jobber med å bli kvitt. For vi er jo et steg videre uansett hvordan vi ser på dette. Vi vet mer og kroppen min har vist at den kan bli gravid. Jeg blir bare så sliten av å se på det forbanna skjemaet og tenke på alle de jævlige sprøytene jeg har foran meg. Men sånn er livet for oss prøvere. Vi må holde hode kaldt og se fremover uansett hvor vanskelig det er, ellers kommer vi aldri i mål.
Det har tatt noen dager for meg å komme meg over følelsen av å begynne på nytt med sprøyter og egguttak, men nå har vi i det minste en plan for tiden videre som jeg kan holde meg fast i og det føles godt. Jeg kommer tilbake til den konkrete planen litt senere i dag..
Jeg merker at jeg tok denne dagen litt tyngre enn jeg hadde trodd. Det ble jo en helt annerledes ultralyd enn hva som var tenkt da jeg bestilte timen til Ulrik og meg for tre uker siden. “Ultralyd” med hjerte bak, stod det fortsatt i kalenderen min klokken 11.00 denne mandagen. Det var i dag vi skulle få se hjertet slå for aller første gang. Det var i dag vi skulle få den bekreftelsen vi gledet oss til. Det var i dag vi skulle senke skuldrene og bli litt tryggere. Men sånn ble det ikke.
Timen i dag ble stående i kalenderen for å sjekke det motsatte, nemlig om alt var borte. Heldigvis er ting som det skal der nede. Kroppen min har klart å kvitte seg med fosteret som ikke var levedyktig helt på egenhånd, så jeg slipper utskrapning og eventuelt enda lenger ventetid til vi kan sette i gang med neste forsøk. Jeg føler meg derfor heldig i det hele, selv om det var veldig vemodig på morgen i dag.
Nå som denne spontanaborten først har skjedd og alt det vonde i denne runden nesten er over, så ville jeg faktisk ikke vært foruten. Jeg er fortsatt glad for at forsøket først ble vellykket og at jeg faktisk ble gravid. Det gjorde utrolig vondt å miste, men jeg følte meg enda mer streset og nervøs etter første forsøk som aldri ga meg en positiv graviditetstest. Nå vet jeg i det miste at jeg kan bli gravid og at sansynligheten er stor for at jeg snart blir det igjen. Fra og med i dag skal jeg og vi kun se fremover..
Gravid-symptomene ga seg raskt etter den første store blødningen jeg hadde 21. februar. Jeg følte vel egentlig at de allerede hadde gitt seg dagen før, men jeg ville ikke innse det. Dessuten trodde jeg at jeg var på vei til å bli sprø så mye tid jeg brukte på å lete etter symtomer på graviditeten. Jeg stolte jo ikke på de to klare strekene på graviditetstesten i det hele tatt. De ga meg veldig liten trygghet. Det var derfor jeg tok test etter test. Rett og slett for å få bekreftelse på at det var sant. Jeg tok til og med flere tester enn jeg ville innrømme overfor Ulrik. Det siste jeg ville var at han skulle bli like nervøs som meg.
De første dagene etter blødningen hadde jeg store smerter nederst i ryggen. Faktisk så store smerter at jeg i perioder ikke visste om jeg skulle sitte, ligge eller stå oppreist for å komme meg gjennom dagen. Jeg sluttet som dere vet på medisinene jeg gikk på (Progynova og Utrogestan) med en gang jeg fikk beskjeden om at HCG-nivået mitt hadde sunket. Det for at resten av blødningen skulle komme. Fra søndag morgen i forrige uke til torsdag denne uken varte resten av blødningen. Det var som en kraftig menstruasjon med vonde mensensmerter i starten. Nå er det endelig over, både blødningene og smertene. Med mindre kroppen min ikke har klart å kvitte seg med alt på egenhånd da. Det skal vi som sagt sjekke på ultralyd mandag formiddag. Jeg holder dere selvfølgelig oppdatert på hva gynekologen sier og ultralyden viser, og etter ultralyden skal jeg ta dere med på planen vi har lagt for meg og oss videre. Jeg føler bare at vi må ta en ting av gangen, akkurat som jeg nå må ta en dag av gangen. Mest for min egen og Ulriks del. For nå har vi lov til å sette oss selv i forsetet, som Liv Bente på Spiren så fint sier det 🙂
Mange blir deprimerte i lang tid etter en spontanabort, mens andre kommer seg raskt. Jeg kjenner meg ikke lei meg lenger og formen er heldigvis fin, men jeg blir veldig fort trøtt og sliten om dagen. Det er ingen tvil om at det kommer av alt som har skjedd de siste ukene, både fysisk i forhold til alt kroppen min har vært gjennom med hormoner, graviditet og spontanabort. Men også alt jeg har måtte kjenne på psykisk fra en ubeskrivelig lykke til en ubeskrivelig sorg på veldig kort tid.
Nå skal Stella, tankene mine og jeg ut på en lang luftetur. Jeg tror vi behøver det like mye alle sammen. Ha en fin lørdag og helg videre, du som leser. Vi blogges!
For det første så vet jeg lite om adopsjon eller hvordan den prosessen foregår her i Norge. Men jeg vet såpass at prøverør og adopsjon ikke noe med hverandre å gjøre. Det er to vidt forskjellige prosesser som kan være lange, tunge og fine på hver sin måte. Spørsmålet om adopsjon er likevel noe veldig mange stiller par som er i en prøverørsprosess. Ulrik og jeg har blitt stilt det spørsmålet helt siden før vi fant ut av problemet, noe jeg syens er litt spesielt. Akkurat som om det er vårt ansvar her i verden å ta vare på barn som ikke har det godt fordi vi er ufrivillige barnløse. Den tankemåten blir for enkel for meg..
Jeg har bevisst valgt å skrive dette innlegget uten å sette meg noe mer inn adposjonsprosessen, fordi jeg foreløpig har nok å forholde meg til av ny kunnskap, spørsmål og valg i den prosessen vi faktisk er i. Men jeg vil likevel prøve å forklare dere hvordan jeg tenker rundt det å adoptere et barn. For jeg har såklart gjort meg noen tanker rundt adopsjon uten å tenke på alt det praktiske.
Det som forundrer meg mest er måten spørsmålet blir stilt. “Hvorfor kan dere ikke bare adoptere?” Som om det er snakk om en liten filleting man bestemmer seg for over natten og klikker seg hjem via Ebay, ikke et valg som faktisk påvirker resten av livet til oss som foreldre, vår familie og det barnet som trenger oss. Par som ønsker seg barn kan heller ikke bare ta til seg et adoptivbarn som et “plaster på såret” fordi man ikke klarer å lage egne. Man må være ferdig med IVF for å få lov til å sette seg i en adopsjonskø, noe jeg har full forståelse for. Det for at barnet som blir adoptert ikke skal føle seg som et andrevalg når det vokser opp, og sånn jeg føler det akkurat nå så er ikke vi klare for å gi slipp på drømmen om et “eget” barn ennå. I dag er adopsjon et andrevalg.
Jeg er ikke fremmed for å adoptere barn i fremtiden. Kanskje blir adopsjon førstevalget den dagen lille Lykke eller Severin skal få søsken. For det må jo være en helt fantastisk følelse å hjelpe et barn som trenger foreldre, og spesielt flott når man selv ønsker seg flere barn. Ulrik og jeg har ikke diskutert adopsjon som et alternativ ennå selv om jeg skriver om det nå, men vi har snakket om problemstillingen nok til å vite at vi begge hadde blitt like glad i det adopterte barnet, som “vårt eget”. Men først er planen å lage minst et barn med mine egg, Ulrik sin sperm og god hjelp fra laboratoriumet i Trondheim. Det er fordi drømmen min om barn foreløpig også handler om det å bli gravid, den voksende magen og det å bære frem et liv som Ulrik og jeg har skapt sammen. Noen vil kanskje kalle meg egoistisk, men jeg synes det er mye mer egoistisk å ta på seg en oppgave man ikke er klar for følelsesmessig. Spesielt når det er snakk om noe så stort som et annet liv.
Jeg er fortsatt ung og heldigvis frisk (bank i bordet). Klinikken vi går til har stor tro på at Ulrik og jeg skal lykkes sammen gjennom prøverør. Derfor gir vi ikke opp førstevalget vårt ennå som i dag er et prøverørsbarn. Skulle det vise seg at vi ikke lykkes med assistert befruktning, så kommer vi ikke til å gå for et “andrevalg”. Da må vi jobbe med oss selv slik vi gjorde da vi fikk den triste beskjeden om at vi ikke kunne lage barn uten hjelp. Den gangen gikk førstevalget fra å lage et kjærlighetsbarn her hjemme til å lage et prøverørsbarn på et laboratorie. Et valg vi i dag er helt komfortable og lykkelige med.
Et adoptivbarn er altså ikke førstevalget i dag, men det kan bli det i fremtiden og er det noe som er sikkert så er det at vi ikke setter ikke i gang med den prosessen før det føles som det beste og første valget.
Kunsten er å finne en glede i ventingen, noe jeg har klart gjennom de to første forsøkene. Men nå som vi skal i gang med vårt tredje forsøk så kjenner jeg at det begynner å bli vanskeligere. Det må jeg bare innrømme. Jeg tror det handler om at frykten inni meg vokser. Frykten for å forbli ufrivillig barnløs. En naturlig og vond tanke etter en såpass tung og lang prosess..
Det verste er denne ventingen. Jeg hater å vente og er i utgangspunktet ikke kjent for å være spesielt tålmodig, men i dette tilfellet har jeg ikke noe valg. Jeg må bare vente og smøre meg med tåmodighet. Vente på at kroppen min skal kvitte seg med fosteret som ikke var levedyktig, vente på mensen, vente på at medisinene skal virke, vente på riktig tidspunkt, vente på symptomer, vente på testing og vente på en trygghet som jeg er redd jeg aldri får. Spesielt etter å ha opplevd denne spontanaborten.
Det sies jo at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves. Jeg liker tanken og motivasjonen i den setningen. Men selv om jeg vanligvis er positiv og ser lyst på livet så finnes det dessverre ingen garanti for at Ulrik og jeg får barn og lykkes gjennom prøverør. Troen og håpet er fortsatt til stedet, ellers hadde vi ikke orket å prøve igjen. Men jeg vet ikke hvor mange skuffelser til jeg takler, for dette er virkelig tøft.
Nå må jeg finne tilbake til gleden med å vente på dette barnet som er så ønsket og lykken ved at vi er to som venter sammen. Babydrømmen har fortsatt en gnist i seg. Heldigvis. Alt vi trenger er bare å tenne den igjen ♥
Jeg savner å være gravid. Jeg savner kvalmen. Jeg savner hodepinen. Jeg savner matlysten. Jeg savner gratulasjonene. Jeg savner spenningen. Jeg savner alt ved graviditeten og hele realiteten! Herregud, for en god følelse jeg hadde de dagene jeg visste at jeg var gravid. Det var kanskje den beste følelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Følelsen av å endelig lykkes med noe som lenge bare hadde vært en uoppnåelig drøm. Helt surrealistisk.
Dessverre varte graviditeten og den gode følelsen bare i noen få dager og det er fortsatt veldig trist å tenke på i dag som jeg fortsatt blør og den triste nyheten fortsatt er såpass fersk. Men jeg smiler likevel når jeg ser tilbake på de dagene jeg var gravid på ordentlig. Det er fordi det var så fantastisk at jeg ikke klarer å la være. Det er også fordi jeg har stor tro på at jeg skal få oppleve det igjen. Det finnes jo studier og tall på at kvinner som har hatt ufrivillig abort har stor sjanse for å bli gravide fort igjen, så tvi tvi! Nå må jeg bare komme meg videre, gi slipp på sorgen og fokusere på neste forsøk. For vi gir oss ikke. Aldri. Det kommer et nytt forsøk. Vi vet bare ikke helt når jeg blir klar for det ennå.
Jeg blør fortsatt og det kan det hende at jeg kommer til å gjøre i noen dager til. Husker dere at jeg fortalte om den første ultralyden vi bestilte? Mandag 6. mars var datoen vi egentlig skulle få se og høre det lille hjerte slå, men slik blir det jo ikke. Vi har ikke avbestilt denne timen, men formålet med den er det motsatte. Førstkommende mandag skal jeg på ultralyd for å forsikre oss om at kroppen min har klart å kvitte seg med alt på egenhånd. Det håper jeg inderlig. Jeg har ikke satt meg så mye inn hva som skjer hvis den eventuelt ikke har klart seg på egenhånd. Her tar vi en dag, et problem og en glede av gangen.
Snart skal jeg fortelle dere mer om planene våre videre. De ble klare i går etter to lange telefonsamtaler med klinikken og mye prat her hjemme. Jeg kan røpe at de har endret seg noe fra starten..
Frisøren neste.. Ulrik skal få kona si tilbake i dag. Han liker meg nemlig bedre med kortere hår og det gjør jeg selv også. Vi snappes fra frisørstolen!
Forrige fredag tok jeg en beslutning alene om å åpne kommentarfeltet her på bloggen, slik at dere ikke trengte min godkjennelse før kommentaren ble publisert i kommentarfeltet. Denne beslutningen tok jeg etter å ha godkjent over hundre hjerter og støttende ord på innlegget mitt om den triste nyheten. Jeg satt utrolig stor pris på alle de varme kommentarene som kom inn og ville at alle andre også skulle få se og oppleve den omsorgen Ulrik og jeg fikk både på fredag og lørdag.
Det mange ikke vet er at det tar en del tid å gå gjennom og godkjenne alle kommentarene som kommer inn her hver dag og ikke minst de dagene som det er såpass mange. Ettersom at jeg hadde nok å styre med som forlover til min beste venninne hele helgen og hadde lite energi til å sitte foran macen på grunn av det som hadde skjedd, så ble beslutningen om det åpne kommentarfeltet tatt brått og litt naivt. Dessverre viste det seg raskt at “barnesikringen” som jeg liker å kalle den var helt nødvendig. Jeg måtte derfor stenge kommentarfeltet igjen søndag morgen og slette diverse falske rykter som rett og slett ble for drøye.
Det gjør overhodet ikke vondt for meg å høre at noen ikke liker meg. Det gjør heller ikke vondt å høre falske rykter om meg eller forholdet til Ulrik og meg, at jeg/vi ikke fortjener barn eller at det finnes andre kvinner for Ulrik. Vet dere hvorfor? Fordi jeg vet at det er mange som liker meg. Jeg vet at noen alltid vil spre falske rykter om meg og oss så lenge jeg er en vellykket blogger. Jeg vet at jeg fortjener barn og jeg vet at jeg er den eneste jenta for Ulrik.
Det er mange som har vært urolige for Ulrik og meg på grunn av alt det stygge som ble skrevet. Derfor tenkte jeg det var på sin plass med en liten kommentar om kaoset fra meg tilbake til alle dere som faktisk bryr dere: For min del kunne kommentarfeltet alltid vært åpent. Jeg lar meg ikke lenger skuffe eller overraske. Men jeg kan ikke bare tenke på meg selv. Jeg må tenke på familien min, vennene mine og alle jeg er glad i som ikke synes noe om at Ulrik og jeg blir trakassert på internett.
Jeg hadde et viktig nyttårsfortsett for året 2017 og det var at jeg ikke skulle la en eneste negativ kommentar gå inn på meg. Nyttårsforsettet går over all forventning. Jeg trodde det skulle bli vanskelig så mye dritt som jeg får høre, men det er virkelig det enkleste nyttårsforsettet jeg noen gang har hatt. Misunnelsen som jeg opplever motiverer meg, den knekker meg ikke. Etter snart 3 år i denne bransjen har jeg blitt spesielt sterk, og etter en veldig tøff prøveperiode som ennå ikke er over tåler jeg det meste.
Jeg bry meg ikke om tullinger som ikke vil meg godt. Jeg bryr meg bare om dere som er gode og snille. Dere fortjener min oppmerksomhet og det er derfor jeg skriver dette innlegget. Tusen takk for at dere har blitt så mange og synlige det siste året ♥
Hei, dere. Dette har mildt sagt vært en helg med mye blandede følelser. Fra sorg og helvete til kjærlighet og glede. Jeg var veldig langt nede på torsdag, men heldigvis klarte jeg å kose meg og legge bort alt det triste både fredag og lørdag. På en måte kunne ikke timingen passet dårligere med bryllup og fest etter en så tragisk hendelse, men på en annen måte kunne det kanskje ikke ha passet bedre heller? For det var veldig godt å få takene på andre ting, danse og le sammen med mange av mine fantastiske venner. Livet er rart..
Da vi fikk den triste beskjeden torsdag ettermiddag sluttet jeg med medisinene (Progynova og Utrogestan). Det måtte jeg slutte med for at resten av blødningen skulle komme slik at kroppen min får kvittet seg med alt og nullstilt seg igjen. Jeg var såklart litt stresset for at dette ville skje i bryllupet, siden jeg ble fortalt at det kom til å gjøre vondt, at jeg kom til å blø mye og at jeg kom til å trenge hvile, noe det ikke er så mye rom for en helg som forlover i din beste venninnes bryllup. Derfor ble jeg lettet over at blødningen startet for fullt først søndag morgen. Hell i uhell.
Senere i dag skal vi snakke med de på Spiren om veien videre og legge en ny plan. Det blir godt å få nye datoer å forholde seg til, og ikke minst et nytt håp. Vi har som dere vet et egg igjen på frys, så nå må vi vurdere om vi skal satse på det egget eller om vi skal “rykke tilbake til start” med sprøyter og egguttak. Det er viktig at vi ikke sløser med tiden. Vi kan jo ikke vite hvor lang tid jeg har i forhold til min lave AMH-verdi og det har allerede gått flere måneder siden vi fikk vite om dette problemet. Derfor er det viktig at vi tenker oss nøye om. Jeg tror jeg har bestemt meg for hva vi går for, men jeg vil såklart høre mer om hva gynekologen anbefaler før vi tar en endelig beslutning.
Nå skal jeg legge meg tilbake i fosterstilling på sofaen, spise lasagne med mannen i mitt liv og holde meg varm. Smertene er ganske kraftige. Men det hjelper virkelig med Naproxen, som er en smertestillende mot menstruasjonssmerter.
Jeg regner med at dere begge er klar over hvor heldige dere er, men min oppgave som forlover her i dag er likevel å minne deg, Kristian på hvor heldig akkurat DU er. For jenta du har giftet deg med er ikke bare uimotståelig vakker på utsiden. Hun er også den snilleste, varmeste, morsomste og mest omtenksomme jenta jeg kjenner.
Jeg har alltid sett opp til Pia. Den veslevoksne jenta jeg såvidt ble kjent med i syvende klasse på Nøkleby skole. Med såvidt mener jeg at jeg bør føle meg heldig og det gjør jeg også. Pia var nemlig ikke den enkleste jenta å bli kjent med, og det er hun heller ikke i dag. Men desto mer spesielle bør vi som er venninner av henne føle oss. For når Pia først slipper noen inn, så er det fordi hun virkelig vil. Pia later aldri som om hun bryr seg om noe eller noen. Alle vi som kjenner henne vet også at hun ikke kan skryte på seg noe pokerfjes akkurat, for det har hun overhodet ikke. MEN er det noe hun har så er det et stort hjerte og er det noe hun er så er det ekte. Pia er en ekte venn.
Pia har alltid vært glad i å planlegge. Det er sikkert ikke så vanskelig å forestille seg her i dag, men en ting er å planlegge store begivenheter som dette. Det må jo planlegges. Pia planlegger alt. Selv om jeg noen ganger synes at hun stresser unødvendig, så har det kommet meg til gode en rekke ganger i livet. Spesielt når min “tar det som det kommer”-holdning ikke går så bra, da er det veldig behagelig å lene seg på Pia. Hun har liksom alltid en god plan. Eller.. I hvert fall en slags plan.
Pia var min første samboer og jeg var hennes. Mamma flytta ut og Pia flytta inn. Dere kan jo tenke dere selv hvor populært det var både for Pia og for meg. Vårt første år sammen helt uten foreldre. Vi var jo bare 18 år. Unge og sultne på alt som dreide seg om fest og alkohol. Det året hadde vi det fantastisk gøy sammen. Jeg begynner alltid å smile av å tenke på den tiden. Den tiden da Pia lærte meg og feste på søndager.
Vi har også bodd sammen i Oslo. Da var det ikke bare søndager det gikk hardt ut over. Det var vel en periode vi hadde lite oversikt over dager og datoer generelt. Et år jeg har fortrengt noe av, men på en annen måte aldri vil glemme. Vi hadde det rett og slett litt for gøy!
Fra spøk til alvor.. De som kjenner Pia vet at hun er en skikkelig realist. Hun er sterk og tar lite eller kanskje ingenting forgitt. Det hender jeg kaller henne negativ og himler med øynene. Men det er bare fordi jeg er så fryktelig positiv. Det fine med det er kombinasjonen av oss to. Vi utjevner hverandre veldig godt. Derfor er det liksom helt greit at vi er litt forskjellige.
Kristian: Det jeg liker så godt ved deg er at du får frem en tøffere og mer voksen side av Pia. Du har gitt henne mange sunne og gode verdier i livet som gjør henne og dere godt.
Tusen takk for at du er så god og snill mot Pia. Tusen takk for at du utfordrer henne og lar henne vokse og tusen takk for at du er den gentlemannen hun fortjener. Du har nok skjønt at jeg liker deg for alt dette fra før, men sannheten er at jeg digger deg!
Og Kristian.. Du kan bare senke skuldrene, for Pia kommer aldri til å få verken 30- eller 40-års krise, for den hadde vi nemlig sammen tidlig i 20-årene. Det sier vel litt når jeg valgte “pulesangen” som en sang som minnet meg om vennskapet til Pia og meg til min introduksjon. Haha!
Til slutt vil jeg takke for at jeg har fått æren av å være din forlover, Pia. Jeg vil takke for at du satt herlige Tina og meg sammen om denne store oppgaven og for at du hadde troen på oss som et team. Det førte ikke bare til et godt samarbeid, men også et nytt vennskap og mye moro.
Jeg er så inderlig glad i deg, Pia. I dag IGJEN er du den vakreste jenta i lokalet. Det har vi som er venninner av deg opplevd x-antall ganger før. Men du fortjener å høre det gang på gang. Vet du hvorfor? Det er fordi du er like vakker på innsiden, jenta mi. Helt seriøst.
Jeg er så stolt over at du er venninnen min. Vit at jeg gleder meg over alt det positive som skjer i ditt liv og nå i livet deres sammen. Det gleder meg virkelig at du er lykkelig og det ser jeg at du er sammen med Kristian. Jeg unner deg alt det beste og føler meg helt trygg på at Kristian er nettopp det for deg. Den beste.
Jeg ville bare si tusen takk for alle de varme ordene Ulrik og jeg har fått de siste dagene. Det gjør selvfølgelig fortsatt vondt, men det hjelper veldig med all den støtten vi opplever gjennom bloggen, familie og venner. Vi er heldige som har så mange mennesker rundt oss som vil oss godt. Hjertet mitt føles fremdeles litt tomt, men desto mer plass har jeg til kjære Pia og Kristian som skal gifte seg i dag.
Nå er jeg i Fredrikstad hos moren min. Her har jeg vært siden i går sammen med Tina (hun andre forloveren), Pia (bruden) og mamma. Jeg er som dere vet Matron of honar. Det heter forresten “Matron”, ikke “Made” siden jeg er gift. Heldige meg fikk denne nydelige morgenkåpen av bruden i går kveld som jeg nå tusler rundt i usminket og nervøs. Herlighet, bryllup er stort og spesielt stort i dag som min aller beste venninne skal gifte seg. Nå skal jeg derfor glemme alt det vonde og bare feire kjærligheten sammen med mange fantastiske mennesker. Jeg må bare ta en dag av gangen..
Følge meg gjerne som forlover gjennom dagen på Snapchat. Jeg har allerede oppdatert en del på @pilotfrue
