Kommer vi til å være like åpne om prosessen videre? Ja og nei. Jeg har jo allerede fortalt dere om planene videre og som dere skjønner så har vi lyst til å komme i gang med det neste og tredje forsøket så fort det lar seg gjøre. Vi tar ingen pauser med mindre kroppen min trenger det eller vi blir avbrutt av påskeferien, noe vi inderlig ikke håper. Dermed vet dere allerede mye om de neste ukene og månedene Ulrik og jeg har foran oss med hormoner, egguttak, venting og testing. Det eneste dere ikke vet er nøyaktige tidspunkt, men det vet jo faktisk ikke vi heller..
Jeg har tatt dere med fra starten og har veldig lyst til å ha dere med helt i mål. Både Ulrik og jeg synes jo at åpenheten rundt ufrivillig barnløshet og ikke minst prøverør er utrolig viktig. Det har blitt vår lille hjertesak som vi brenner for og alltid vil fronte. Derfor har vi ikke lyst til å fortsette prosessen i stillhet. Dessuten ser vi utrolig mye positivt i den støtten dere har gitt oss underveis og det føles kjempegodt å “gi noe tilbake” med å være åpne og forhåpentligvis fjerne tabuet rundt alt dette. Noe jeg daglig får bekreftet at skrivingen og delingen min gjør gjennom tilbakemeldinger her på bloggen, henvendelser på Facebook og mailer fra andre prøvere som sliter med å få barn og takker oss for åpenheten.
Når det er sagt så vil det bli noen endringer. Det er nemlig en stor forskjell på det å være åpen om noe og det å dele noe offentlig. Jeg hadde ingen anelse om at babydrømmen til Ulrik og meg skulle engasjere så mange mennesker da jeg startet å skrive om ønsket. Jeg hadde heller ingen anelse om hvor lang og hvor tøff veien ville bli. I dag er jeg redd for at jeg har presset meg mer enn jeg er klar over ved å dele så mye. Mine nærmeste er bekymret for at åpenheten har stresset meg unødvendig i perioder og at det stresset kan ha en negativ påvirkning på det vi faktisk driver med, noe det selvfølgelig ikke er verdt. Ulrik og jeg er derfor nødt til å tenke på det som er best for meg og oss fremover, noe jeg håper at dere viser forståelse for.
Gratulerer så mye med kapteinoppgraderingen, Ulrik! Nå har du nådd ditt største mål for karrieren din. Jeg er så utrolig stolt av deg. Den innsatsen du har gjort de siste månedene er virkelig beundringsverdig. Du motiverer meg stort og jeg digger deg for at du jobber og står på året rundt.
Når det er sagt så var jeg like stolt av deg som Styrmann. Det er fordi jeg vet at dere to pilotene der fremme gjør en like viktig og stor jobb. Høyre eller venstre sete, tre eller fire striper, styrmann eller kaptein. Det er bare så inmari gøy å se deg lykkes med noe jeg vet at du har ønsket deg og jobbet for lenge.
Jeg velger å gratulere deg på selveste kvinnedagen fordi du gjør hver dag til en kvinnedag her hjemme, elskling. Livet med deg blir bare mer og mer fantatsisk. Jeg elsker deg herfra til månen og tilbake. Du er best, bokastavelig talt ♥
Mange av dere har ventet på den konkrete planen videre og den avhenger som vanlig av kroppen min. Vi kan nemlig ikke vite eller bestemme når jeg blir klar for å sette i gang med behandlingen i forkant av egguttaket. Først må jeg få mensen og etter en spontanabort kan det ta mange uker før den kommer. Er det noen som har egne erfaringer her? Jeg setter stor pris på om dere vil dele de med meg her jeg sitter rastløs og venter. Google gjør meg bare forvirret.
Forhåpentligvis rekker vi et nytt innsett før påske, men det kan vi ikke vite før blødningen setter i gang. Det er først da jeg begynner å blø at vi kan regne oss frem og se hva vi rekker før de som jobber på klinikken tar påskeferie. Medisinene og doseringen jeg skal begynne på er den samme som sist. Sprøyter med Bemfola og Orgalutran. Jeg starter med Bemfola på syklusdag 2. Den skal jeg ta alene frem til syklusdag 6, da skal jeg starte med orgalutran i tillegg. Deretter blir det ultralyd her i Oslo igjen for å måle om eggposene er store og fine nok eller om de treger mer næring.
Sansynligheten er dessverre stor for at vi ikke får satt i gang på første syklus eller at syklusen min klaffer dårlig med påskeferien, som betyr at vi må vente på andre menstruasjon. Dette er ingenting vi kan styre. Vi må bare smøre oss med tålmodighet nok en gang og vente. Fordelen denne runden er at jeg vet hva jeg går til.
Nå er det hjemmelaget grønnsaksuppe på gang. Som dere ser står Ulrik bak meg og kokkelerer på kjøkkenet. Det lukter skikkelig herlig i hele huset! Jeg er heldig som har en så snill mann som lager sunn og god mat til meg i hverdagen. Det trenger jeg for å få masse energi og overskudd i ukene fremover ♥
Som dere vet har vi et egg igjen på frys som ligger å venter på oss i Trondheim. Eskimo nummer to som vi til nå har hatt stor tro på. Det mest naturlige ville vært å bruke dette egget før et eventuelt nytt egguttak og før vi utsetter kroppen min for mer hormoner enn nødvendig. Men det Ulrik og jeg ikke visste var at det egget som venter på oss ikke utviklet seg like raskt som de andre to eggene vi nå har forsøkt. Det at utviklingen/delingen skjedde noe treigere kan ha en betydning for kvaliteten av egget, noe vi selvfølgelig er redde for. Men det behøver ikke det. Egget ble jo godkjent for frys og er “bra nok” i forhold til de kriteriene laboratoriumet har for å fryse ned egg. Derfor har vi vært litt usikre på planen videre og hva vi skulle gå for. Når det er sagt så er det ikke noe fasit svar her. Klinikken har gitt oss noen gode råd, men beslutningen var opp til Ulrik og meg sammen. Vi har derfor bestemt oss for å gå for magefølelsen og den peker mot et nytt egguttak.
Det er ingen hemmelighet at prosessen med egguttak er mer omfattende, tyngre og generelt tøffere for meg psykisk enn om vi “bare” hadde gått for å sette inn det fryste egget. Jeg føler på en måte at jeg “rykker tilbake til start” og det er en utrolig demotiverende følelse som jeg jobber med å bli kvitt. For vi er jo et steg videre uansett hvordan vi ser på dette. Vi vet mer og kroppen min har vist at den kan bli gravid. Jeg blir bare så sliten av å se på det forbanna skjemaet og tenke på alle de jævlige sprøytene jeg har foran meg. Men sånn er livet for oss prøvere. Vi må holde hode kaldt og se fremover uansett hvor vanskelig det er, ellers kommer vi aldri i mål.
Det har tatt noen dager for meg å komme meg over følelsen av å begynne på nytt med sprøyter og egguttak, men nå har vi i det minste en plan for tiden videre som jeg kan holde meg fast i og det føles godt. Jeg kommer tilbake til den konkrete planen litt senere i dag..
Jeg merker at jeg tok denne dagen litt tyngre enn jeg hadde trodd. Det ble jo en helt annerledes ultralyd enn hva som var tenkt da jeg bestilte timen til Ulrik og meg for tre uker siden. “Ultralyd” med hjerte bak, stod det fortsatt i kalenderen min klokken 11.00 denne mandagen. Det var i dag vi skulle få se hjertet slå for aller første gang. Det var i dag vi skulle få den bekreftelsen vi gledet oss til. Det var i dag vi skulle senke skuldrene og bli litt tryggere. Men sånn ble det ikke.
Timen i dag ble stående i kalenderen for å sjekke det motsatte, nemlig om alt var borte. Heldigvis er ting som det skal der nede. Kroppen min har klart å kvitte seg med fosteret som ikke var levedyktig helt på egenhånd, så jeg slipper utskrapning og eventuelt enda lenger ventetid til vi kan sette i gang med neste forsøk. Jeg føler meg derfor heldig i det hele, selv om det var veldig vemodig på morgen i dag.
Nå som denne spontanaborten først har skjedd og alt det vonde i denne runden nesten er over, så ville jeg faktisk ikke vært foruten. Jeg er fortsatt glad for at forsøket først ble vellykket og at jeg faktisk ble gravid. Det gjorde utrolig vondt å miste, men jeg følte meg enda mer streset og nervøs etter første forsøk som aldri ga meg en positiv graviditetstest. Nå vet jeg i det miste at jeg kan bli gravid og at sansynligheten er stor for at jeg snart blir det igjen. Fra og med i dag skal jeg og vi kun se fremover..
Hei, dere! Nå er vi på vei til søskenbarnet til Ulrik for bursdagsfeiring. Det er første gang i løpet av denne helgen at jeg faktisk fikser meg og går i noe annet enn kosetøy, derfor var det godt å komme seg litt ut. Når det er sagt har Stella og jeg vært i skogen i dag og jeg har fått gjort unna en del gjøremål før den nye uken, så det skal ikke stå på samvittigheten. Jeg kjenner bare at jeg stenger meg for mye inne for tiden og det er litt deprimerende egentlig. Jeg har som alle andre godt av å være sosial og siden jeg ikke har en spesielt sosial hverdag så bør jeg ta det igjen noe i helgene når alle faktisk har fri.
Jeg har som dere ser blitt kort på håret igjen og er veldig fornøyd med det, men jeg skal innrømme at det var gøy å ha det litt lengre for en periode også. Ulrik sier at han liker meg best med kort hår og det spiller såklart en stor rolle. Men jeg er likevel usikker. Det spørs om ikke det blir litt forandringer før sommeren igjen. Takk og lov for at det finnes extensions for sånne ubesluttsomme jenter som meg. Hehe!
I morgen skal vi som sagt på ultralyd. Jeg krysser virkelig fingrene for at kroppen min har kvittet seg med alt gjennom denne spontanaborten på egenhånd, slik at jeg slipper utskraping. Sannsynligheten er vel ganske stor for at jeg slipper det siden jeg var så få uker på vei..
Gravid-symptomene ga seg raskt etter den første store blødningen jeg hadde 21. februar. Jeg følte vel egentlig at de allerede hadde gitt seg dagen før, men jeg ville ikke innse det. Dessuten trodde jeg at jeg var på vei til å bli sprø så mye tid jeg brukte på å lete etter symtomer på graviditeten. Jeg stolte jo ikke på de to klare strekene på graviditetstesten i det hele tatt. De ga meg veldig liten trygghet. Det var derfor jeg tok test etter test. Rett og slett for å få bekreftelse på at det var sant. Jeg tok til og med flere tester enn jeg ville innrømme overfor Ulrik. Det siste jeg ville var at han skulle bli like nervøs som meg.
De første dagene etter blødningen hadde jeg store smerter nederst i ryggen. Faktisk så store smerter at jeg i perioder ikke visste om jeg skulle sitte, ligge eller stå oppreist for å komme meg gjennom dagen. Jeg sluttet som dere vet på medisinene jeg gikk på (Progynova og Utrogestan) med en gang jeg fikk beskjeden om at HCG-nivået mitt hadde sunket. Det for at resten av blødningen skulle komme. Fra søndag morgen i forrige uke til torsdag denne uken varte resten av blødningen. Det var som en kraftig menstruasjon med vonde mensensmerter i starten. Nå er det endelig over, både blødningene og smertene. Med mindre kroppen min ikke har klart å kvitte seg med alt på egenhånd da. Det skal vi som sagt sjekke på ultralyd mandag formiddag. Jeg holder dere selvfølgelig oppdatert på hva gynekologen sier og ultralyden viser, og etter ultralyden skal jeg ta dere med på planen vi har lagt for meg og oss videre. Jeg føler bare at vi må ta en ting av gangen, akkurat som jeg nå må ta en dag av gangen. Mest for min egen og Ulriks del. For nå har vi lov til å sette oss selv i forsetet, som Liv Bente på Spiren så fint sier det 🙂
Mange blir deprimerte i lang tid etter en spontanabort, mens andre kommer seg raskt. Jeg kjenner meg ikke lei meg lenger og formen er heldigvis fin, men jeg blir veldig fort trøtt og sliten om dagen. Det er ingen tvil om at det kommer av alt som har skjedd de siste ukene, både fysisk i forhold til alt kroppen min har vært gjennom med hormoner, graviditet og spontanabort. Men også alt jeg har måtte kjenne på psykisk fra en ubeskrivelig lykke til en ubeskrivelig sorg på veldig kort tid.
Nå skal Stella, tankene mine og jeg ut på en lang luftetur. Jeg tror vi behøver det like mye alle sammen. Ha en fin lørdag og helg videre, du som leser. Vi blogges!
For det første så vet jeg lite om adopsjon eller hvordan den prosessen foregår her i Norge. Men jeg vet såpass at prøverør og adopsjon ikke noe med hverandre å gjøre. Det er to vidt forskjellige prosesser som kan være lange, tunge og fine på hver sin måte. Spørsmålet om adopsjon er likevel noe veldig mange stiller par som er i en prøverørsprosess. Ulrik og jeg har blitt stilt det spørsmålet helt siden før vi fant ut av problemet, noe jeg syens er litt spesielt. Akkurat som om det er vårt ansvar her i verden å ta vare på barn som ikke har det godt fordi vi er ufrivillige barnløse. Den tankemåten blir for enkel for meg..
Jeg har bevisst valgt å skrive dette innlegget uten å sette meg noe mer inn adposjonsprosessen, fordi jeg foreløpig har nok å forholde meg til av ny kunnskap, spørsmål og valg i den prosessen vi faktisk er i. Men jeg vil likevel prøve å forklare dere hvordan jeg tenker rundt det å adoptere et barn. For jeg har såklart gjort meg noen tanker rundt adopsjon uten å tenke på alt det praktiske.
Det som forundrer meg mest er måten spørsmålet blir stilt. “Hvorfor kan dere ikke bare adoptere?” Som om det er snakk om en liten filleting man bestemmer seg for over natten og klikker seg hjem via Ebay, ikke et valg som faktisk påvirker resten av livet til oss som foreldre, vår familie og det barnet som trenger oss. Par som ønsker seg barn kan heller ikke bare ta til seg et adoptivbarn som et “plaster på såret” fordi man ikke klarer å lage egne. Man må være ferdig med IVF for å få lov til å sette seg i en adopsjonskø, noe jeg har full forståelse for. Det for at barnet som blir adoptert ikke skal føle seg som et andrevalg når det vokser opp, og sånn jeg føler det akkurat nå så er ikke vi klare for å gi slipp på drømmen om et “eget” barn ennå. I dag er adopsjon et andrevalg.
Jeg er ikke fremmed for å adoptere barn i fremtiden. Kanskje blir adopsjon førstevalget den dagen lille Lykke eller Severin skal få søsken. For det må jo være en helt fantastisk følelse å hjelpe et barn som trenger foreldre, og spesielt flott når man selv ønsker seg flere barn. Ulrik og jeg har ikke diskutert adopsjon som et alternativ ennå selv om jeg skriver om det nå, men vi har snakket om problemstillingen nok til å vite at vi begge hadde blitt like glad i det adopterte barnet, som “vårt eget”. Men først er planen å lage minst et barn med mine egg, Ulrik sin sperm og god hjelp fra laboratoriumet i Trondheim. Det er fordi drømmen min om barn foreløpig også handler om det å bli gravid, den voksende magen og det å bære frem et liv som Ulrik og jeg har skapt sammen. Noen vil kanskje kalle meg egoistisk, men jeg synes det er mye mer egoistisk å ta på seg en oppgave man ikke er klar for følelsesmessig. Spesielt når det er snakk om noe så stort som et annet liv.
Jeg er fortsatt ung og heldigvis frisk (bank i bordet). Klinikken vi går til har stor tro på at Ulrik og jeg skal lykkes sammen gjennom prøverør. Derfor gir vi ikke opp førstevalget vårt ennå som i dag er et prøverørsbarn. Skulle det vise seg at vi ikke lykkes med assistert befruktning, så kommer vi ikke til å gå for et “andrevalg”. Da må vi jobbe med oss selv slik vi gjorde da vi fikk den triste beskjeden om at vi ikke kunne lage barn uten hjelp. Den gangen gikk førstevalget fra å lage et kjærlighetsbarn her hjemme til å lage et prøverørsbarn på et laboratorie. Et valg vi i dag er helt komfortable og lykkelige med.
Et adoptivbarn er altså ikke førstevalget i dag, men det kan bli det i fremtiden og er det noe som er sikkert så er det at vi ikke setter ikke i gang med den prosessen før det føles som det beste og første valget.
Jeg er mye å se i caps for tiden og det er ikke fordi jeg har så mange dårlige hårdager men fordi jeg har fått helt “capsedilla”, og spesielt dilla har jeg på disse capsene i kunstig semsket skinn. Et stoff som jeg digger hele året, men ekstra om våren og høsten. Heldigvis for min del finnes capser overalt om dagen. Jeg har sett flere kule varianter av mine på Zara og Hennes & Mauritz til gode priser.
Noen mener at looken du får av caps er “ut” eller for ung for meg. Men jeg er helt uenig. Jeg synes at capsen har gått fra å være harry til trendy de siste årene, og kan mikses inn som et fresht tilbehør i hvilken som helst stil. Enten du vil være feminin, søt, edgy eller rocka. Jeg synes også at capsen passer like godt til meg på 26 år og Ulrik på 37 år, som en jente på 16 år. Det handler bare om å bruke den på en måte som får deg til å se komfortabel ut. Dersom du liker å gå med caps så kler du det, mener jeg og det mener jeg stort sett med det meste av tilbehør. God stil kommer i mine øyne ikke uten selvtillit og heller ikke uten å føle seg trygg i egen kropp.
Capsene er “sponset” av Ulrik. Hehe! Han har kjøpt alle disse til meg i løpet av vinteren og noen i mørke farger til seg selv, blant annet en i sort som dere kan se at han bruker her. Til nå har jeg brukt den grønne, den brune og den burgunderrøde capsen mest. Men jeg ser for meg at den i pudderrosa, den i beige og den i mørkere rosa også vil bli godt brukt i månedene fremover mot sommeren og ikke minst i sommer. Caps som hodeplagg er jo perfekt på varme dager for å skjerme mot solen og vi skal heller ikke kimse av at den kan redde deg på en dag med dårlig tid på badet. For vi har alle våre dårlige dager. Selv om det er en god stund igjen til de varme dagene kommer her i landet, så er det heldigvis ikke så lenge igjen til jeg skal ut å reise og som reisetilbehør er også capsen min favoritt.
Kunsten er å finne en glede i ventingen, noe jeg har klart gjennom de to første forsøkene. Men nå som vi skal i gang med vårt tredje forsøk så kjenner jeg at det begynner å bli vanskeligere. Det må jeg bare innrømme. Jeg tror det handler om at frykten inni meg vokser. Frykten for å forbli ufrivillig barnløs. En naturlig og vond tanke etter en såpass tung og lang prosess..
Det verste er denne ventingen. Jeg hater å vente og er i utgangspunktet ikke kjent for å være spesielt tålmodig, men i dette tilfellet har jeg ikke noe valg. Jeg må bare vente og smøre meg med tåmodighet. Vente på at kroppen min skal kvitte seg med fosteret som ikke var levedyktig, vente på mensen, vente på at medisinene skal virke, vente på riktig tidspunkt, vente på symptomer, vente på testing og vente på en trygghet som jeg er redd jeg aldri får. Spesielt etter å ha opplevd denne spontanaborten.
Det sies jo at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves. Jeg liker tanken og motivasjonen i den setningen. Men selv om jeg vanligvis er positiv og ser lyst på livet så finnes det dessverre ingen garanti for at Ulrik og jeg får barn og lykkes gjennom prøverør. Troen og håpet er fortsatt til stedet, ellers hadde vi ikke orket å prøve igjen. Men jeg vet ikke hvor mange skuffelser til jeg takler, for dette er virkelig tøft.
Nå må jeg finne tilbake til gleden med å vente på dette barnet som er så ønsket og lykken ved at vi er to som venter sammen. Babydrømmen har fortsatt en gnist i seg. Heldigvis. Alt vi trenger er bare å tenne den igjen ♥
