Jeg har tidligere fortalt dere at jeg har gått til psykolog. I dag er det bloggen som er min “psykolog”. Jeg ønsker ikke lenger profesjonell hjelp, ikke trenger jeg det heller. Nå for tiden fungerer skrivingen som en slags terapi for meg. Jeg er ikke syk eller noe. Faktisk så har jeg aldri hatt det bedre enn akkurat nå. Likevel har jeg jo mine problemer, som du har dine. Jeg føler meg priviligert som får dele tanker og følelser med dere. Uten denne muligheten ville mye vært annerledes.
Noen mener at jeg deler for mye av meg selv. Jeg får høre at jeg ikke klarer å skille mellom personlig og privat. Det er da jeg som setter disse grensene for meg selv? Ikke du som leser og kritiserer. Jeg har mine grenser og du har dine. Privatlivet mitt er større enn du aner. Jeg deler mye, men langt ifra alt.
I og med at jeg har et åpent kommentarfelt får jeg også mulighet til å snakke med dere leserne. Jeg har lært mye av diskusjonene her inne og setter derfor stor pris på alle relevante ord.
I dag ligger både Ulrik, Stella og jeg på sofaen. Jeg er ikke helt i form, Ulrik må ta det med ro etter hårtransplantasjonen som han tok i går og Stella storkoser seg i vårt selskap. Men hun er ikke sååå glad i å ta bilder da.. Hehe! Ulrik kommer med nytt gjesteinnlegg på fredag forresten. Da skal han fortelle om hvordan han opplevde det hele. Ulrik oppdaterer også kontinuerlig på Snapchat (mrulriknygaard) om hvordan det går. Behandlingen tok bare noen timer, men hele prosessen tar opp til et år. Det var veldig spennende for meg å få være med han gjennom hele gårsdagen. For et behagelig og profesjonelt opplegg! Jeg ble mektig imponert.
Hei, dere! Takk for alle de herlige tilbakemeldingene på gårsdagens innlegg. Smilet var stort da jeg gikk gjennom kommentarfeltet på morgen i dag. Snille dere! Jeg er heldig som får så mye støtte ♥
I dag har jeg gravd frem noen gamle plagg i skapet. Kjolen og ponchoen er flere år gamle, mens støvlettene er nye i år. jeg liker å mikse gammelt og nytt. Før var jeg mye flinkere til det, da budsjettet var strammere. Kreativitet kan ikke kjøpes. Det er helt sikkert. Du kan ha hvor mye penger du bare vil, men likevel ingen gjennomført stil. Jeg vet om et par slike mennesker, med garderober en annen kan drømme om. Det klør i hendene mine etter å hjelpe de med sammensetting og fargebruk. Jeg er absolutt ingen ekspert, men noe kan jeg. Når jeg ser på gamle antrekksbilder av meg selv fra før jeg begynte å blogge (til Instagram osv) så blir jeg mektig imponert. Jeg blir imponert over alle de forskjellige kombinasjonene jeg klarte å lage ut av få plagg og stramt budsjett. Jeg fant alltid noe passende å ha på meg, uansett anledning. I dag bruker jeg mer penger på klær og har derfor større garderobe og flere muligheter, likevel føler jeg aldri at jeg har noe å ha på meg. Er ikke det rart? Kanskje jeg skal gjøre et eksperiment for meg selv å se hvor lenge jeg kan gå uten å kjøpe meg noe nytt? Hehe! Det hadde vært både lønnsomt, fornuftig og meget interessant. Vi får se.
Over til noe annet..I morgen er dagen kommet. Ulrik skal ta hårtransplantasjon! Jeg er nesten like spent som han. For dere som vil kan følge han og hele prosessen på Snapchat, mrulriknygaard. Han har blitt en ivrig snapper i det siste og har lovet flere bekjente som ønsker å ta den samme behandlingen å oppdatere gjennom hele morgendagen, så dette blir gøy!
Jeg lar meg stort sett ikke såre av nedlatende kommentarer om utseende mitt. Det har blitt så mange av den type kommentarer at jeg begynner å bli vant til det. Jeg er vant til å høre at jeg har noen kilo for mye, at jeg har gule tenner, at jeg har et stygt ansikt med altfor stor panne og grisenese. Det er helt greit. Jeg har hørt det nå og klarer fint å leve med det.
I utgangspunktet er jeg fornøyd med meg selv. Vi har alle komplekser med det ene eller det andre, men jeg trives i kroppen min og har ingen planer om å legge meg under kniven med det første. Men husk at det er et menneske bak denne bloggen. Et menneske med tanker og følelser, akkurat som deg. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å ignorere alle de stygge kommentarene jeg får, så er det alltid noen som sårer mer enn andre. Når de samme nedlatende kommentarene kommer om og om igjen av de samme personene, så må jeg innrømme at jeg blir veldig skuffet. Til informasjon så ser jeg IP-adressene deres når dere legger igjen en kommentar. Dersom du synes at jeg er så forbanna stygg eller så utrolig teit eller kanskje begge deler, hvorfor leser du denne bloggen da? Er det fordi du føler deg så utrolig bra hver gang du får mulighet til å slenge dritt til meg? Vet du.. Det er en svært dårlig egenskap. Jobb med deg selv istedet, det er det jeg gjør. Hver dag. Jeg jobber for å holde selvtillitten oppe. Den har ikke alltid vært der, men nå som den er her skal jeg aldri gi slipp.
I forrige uke booket jeg faktisk en time i fotostudio KUN for meg selv. Jeg ble sminket, stylet og fotografert av noen venner av meg, som jeg har jobbet med tidligere. Bildene tok vi som sagt for MEG, meg og atter meg. Nå velger jeg å dele et av de med dere. Hvorfor? Fordi jeg liker det. Julianne uten føflekker..Litt retusj er greit, så lenge man er ærlig om det. Hehe!
God lørdag, folkens! Jeg står pyntet og klar. I dag blir min kjære mormor 70 år og det skal feires i Halden. Hipp hurra for den flotte og spreke mormoren min! Jeg ser virkelig frem til denne kvelden med familie og venner. Det er mange av søskenbarna mine blant annet, som jeg ikke har sett på lenge, så dette blir koselig. Ulrik er dessverre på jobb i helgen, derfor sitter jeg på med storesøster.
Det er sjelden jeg er så usikker på hva jeg skal ha på meg som jeg var i dag. Jeg gikk fort sort, for det slår jo aldri feil. I utganspunktet er jeg en kjolejente, men i dag ble det jammen i meg bukser. Med det rette tilbehøret, store krøller og høye hæler føler jeg meg alltid pyntet likevel.
Ønsker dere en fantastisk helg videre. Følg meg gjerne resten av dagen på Snapchat –> pilotfrue ♥
I dag har jeg lyst til å ta opp en ting som egentlig er litt pinlig, men på en annen side også helt naturlig. Det å pille seg i nesen. Alle plukker seg i nesen i blant, noen oftere enn andre og noen mer diskret enn andre. Noen bruker papir eller q-tips, mens de fleste bruker fingeren. Ekkelt er det uansett. I mine øyne hører ikke dette hjemme noe annet sted enn innenfor husets fire vegger, og helst på badet.
Tidligere i dag stod jeg lenge i kø ved smestadkrysset og kunne ikke la være å se på jenta som kjørte i bilen ved siden av meg. Hun var i utgangspuktet enn søt jente der hun satt og digget seg selv i speilet i takt med musikken, helt til hun opppdaget et eller annet i nesen som hun begynte å pirke etter. Jeg er sikker på at hun gravde i over to minutter, uten å i det hele tatt tenke over at det var mange biler rundt henne. Vi stod som sagt i stillestående kø..
Tydeligvis var det noe som plaget henne. Jeg forstår det. Det er bare ikke greit å holde på slik ute blant andre mennesker, og for guds skyld heller ikke i bilen. Du er ikke alene i trafikken, selv hvor alene du føler deg inne i bilen. Stopp på nærmeste bensinstasjon eller lignende og finn deg et toalett. Verre er det ikke. Vær så snill å vis litt respekt for de rundt deg. Jeg blir rett og slett kvalm og uvell når jeg ser at voksne mennesker piller seg i nesen offentlig. Det er noe ved det som er helt fjernt for meg. Er det bare jeg som reagerer på dette?
Til deg som evetuelt måtte finne på å si at du ikke piller deg i nesen. Kan du med hånden på hjertet virkelig si og mene at du aldri gjør det? Det tviler jeg på. Jeg gjør det og du gjør det, men jeg gjør det i hvertfall på badet, på nærmeste toalett eller et annet passende sted UTEN andre mennesker i nærheten.
Hei, dere! For en stund tilbake viste jeg dere de tre soverommene i huset. Nå er det tid for en liten omvisning av stuen. Ettersom at stuen henger sammen med kjøkkenet, så får dere se litt av det også. Her i Oslo er det skikkelig grått og trist vær i dag. På slike dager er det ingen steder jeg trives bedre enn i min egen stue, spesielt om høsten og vinteren når vi tenner masse levende lys. Det eneste problemet med dager som i dag er at jeg aldri kommer meg ut av morgenkåpen, med mindre jeg må. Hehe!
De aller fleste møblene i huset vårt er fra Interiørcompagniet, som sofaen, gardinene og spisestuebordet her i stuen. Dessverre er den butikken gått konkurs. Jeg vet ikke om det har åpnet noe tilsvarende. Butikken lå i Drammen for noen år siden. Vetrineskapet er fra Slettvoll, spisestuestolene er fra TM Design og det store eventyrspeilet i gull er spesiallaget av en glassmester i Fredrikstad. Den siste investeringen vi har gjort i stuen er det nye hvite stuebordet i marmor. Bordet bestilte vi på Voga for noen måneder siden. Jeg har lenge ønsket meg et bord i marmor og synes dette passet helt perfekt inn i stuen. Dessuten bare elsker jeg de grå detaljene, som tar igjen fargene på kjøkkenet som er fra Sigdal og flisene på kjøkkenet som er fra Right price tiles.
Jeg føler meg truffet her og jeg føler meg truffet der. Seriøst? Nå må dere ta dere sammen. Det vil alltid være noen som føler seg truffet i diverse debatter og temaer som jeg tar opp her på bloggen. Det er det faktisk helt umulig for meg å unngå. Jeg prøver ikke å såre noen ved det jeg skriver. Det vil jeg dere skal vite. Men jeg ønsker noen ganger å skrive om mer enn hva jeg spiser til frokost og hvordan jeg legger sminken min. Er det så vanskelig å forstå? Dessuten så er det jo begrenset hvor mye spennende som skjer i hverdagen. Jeg lever kanskje ikke et typisk A4-liv, men jeg har faste rutiner og kjedelige plikter som alle andre.
Jeg har selv følt meg truffet av andre personer via statuser på Facebook eller andre bloggere ved innlegg som de skriver, men jeg går ikke rundt og sutrer av den grunn. De som har truffet meg med sine utsagn har jo truffet av en eller annen grunn. Kanskje var det fortjent.
Nå er jeg ferdig med denne veskedebatten og klar for å spre litt glede igjen. I kveld kommer et hyggelig innlegg hvor Ulrik og jeg tar bryllupsplanleggingen et hakk videre.. Jeg i høye hæler og Ulrik i sine pensko. Kan dere gjette hva vi skal? Håper dere titter innom senere ♥
Jeg har skrevet om “de heldigste” jentene i denne veskedebatten. Nå vil jeg skrive om “de smarteste” jentene. For det er faktisk mange av de såkalte “veskehorene” som er ganske smarte. Det krever noe mellom ørene til jenter som spiller dette spillet. De har jo et slags profesjonelt forhold til rike og ofte gifte menn, hvor følelser er utelukket. Mange av jentene tar høyere utdanning ved blant annet BI eller Universitetet og lever et lukseriøs studentliv med høye glass i glamorøse omgivelser utenfor hjemmet. De aller smarteste jentene selger veskene sine etter få bruk, “as brand new” på finn.no eller via private instagramkontoer. Veskepengene blir ofte brukt til husleie og andre nødvendigheter. Det er jo begrenset hvor mange Louis Vuitton vesker det er plass til i en studentbolig i Nydalen eller på hylla i en ettroms på Frogner.
Jeg har selv både solgt og kjøpt dyre merkevesker på blant annet finn.no. Det er for all del ikke noe galt i det. Jeg synes det er flott at det finnes slike salgsportaler for meg og andre som ikke har et ubegrenset budsjett. Når jeg legger ut en av de dyre veskene mine for salg så er det alltid fordi jeg skal kjøpe meg en ny og annen merkeveske. Mitt siste salg var en Louis Vuitton veske. Jeg solgte den til en venninne i Halden og kjøpte meg en lite brukt YSL veske på finn.no av en søt oslo-jente for pengene jeg fikk for min gamle veske. Om denne jenta hadde kjøpt Saint Laurent vesken selv eller fått den i gave kan jeg aldri vite. Det var uansett et godt kjøp for meg med min økonomi. Som blogger tar jeg jo mye bilder og leserne mine ønsker variasjon. Det er vanskelig å variere i antrekk og vesker uten å bruke penger. Før var jeg flinkere til akkurat det. Jeg er mindre kreativ i dag som budsjettet er større. Merkelig, men sant.
Jeg er som dere vet kjempeglad i alle veskene mine. Det er ikke mange jeg har, men flere enn jeg har behov for. Jeg har absolutt plass til flere vesker i garderoben min og ønskelisten er lang, men i og med at jeg betaler for alle veskene mine selv så må jeg både spare, selge og prioritere. Jeg drømmer om en garderobe full av alle regnbuens chanel og jobber hver dag med å realisere den drømmen. Det kommer til å ta lang tid, men den tiden det tar og følelsen jeg får av å betale selv er absolutt verdt det.
For meg kommer vesker før sko, klær og smykker. Jeg har alltid vært veskegal og til tider over middels kreativ ved anskaffelse av diverse merkevesker. Med kreativ mener jeg bruk av stipend, mastercard og finn.no. Jeg har tidligere fortalt dere om den perioden jeg spiste knekkebrød til alle måltider for å ha råd til min første Louis Vuitton. Ja, det var galskap. Jeg er helt enig i det i dag, men det var likevel mitt valg og mine penger/lånte penger som jeg betalte tilbake, så jeg angrer ikke.
Veskene mine betyr fortsatt mye for meg. De gir meg masse glede. En stor materialistisk glede. Jeg har ingen problem med å forstå at jenter er villige til å gå langt for en designerveske. Men jeg synes det er trist at enkelte går så langt som å prostituere seg. For det er jo det de gjør når de ligger rundt for vesker. Noen kaller de “veskehorer”, jeg kaller de “veskomaner”. For å være helt ærlig så ser de faktisk rusa ut. Rusa på gamle menn sine penger.
Ulrik har gitt meg flere dyre gaver siden vi ble sammen, som smykker, kamera og diverse klær, men jeg har gitt han minst like mye tilbake. Her ligger vi med hverandre fordi vi har lyst på hverandre, ikke fordi vi har lyst på noe nytt i skapet, og slik har det heldigvis vært fra første stund. Likevel får jeg høre at jeg er en “golddigger”. Det kommer nok dessverre av at det er blitt så “vanlig” i dag at jenter som meg (som er glad i dyre gjenstander) faller for eldre menn med mye penger. Ulrik og jeg har det godt økonomisk, men vi lever ikke i nærheten av det luksuslivet noen av dere skal ha det til. Dersom det var penger jeg var ute etter da jeg traff Ulrik, så ville jeg nok ha jaktet videre.
Husk at det i noen tilfeller også er selvstedige jenter der ute som faktisk kjøper seg disse merkeveskene selv, som meg. La meg også minne dere på at det kun er 10 års forskjell mellom Ulrik og meg. Ikke 30 år, som er en vanlig aldersforskjell på Oslo vest mellom veskehorene og de gamle grisene.
I går kveld var jeg ute på byen sammen med Ulrik og 5 kompiser av han. Julianne og guttene.. Hehe! Det var en morsom kveld. Flere av kompisene til Ulrik er single og på jakt, derfor blir jeg ofte introdusert til en del jenter i løpet av en slik kveld. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker og er ikke gjerrig på verken smil eller komplimenter. Dessverre får jeg inntrykk av at mange andre jenter er nettopp det. De er gjerrige på smil og komplimenter. Hvorfor er jenter så frekke mot hverandre på byen? Det koster ingenting å strekke ut en hånd eller å si noe hyggelig. Jeg mener ikke at vi skal stå og komplimentere hverandre opp og ned hele kvelden, men det er lov å være blid, som Else Kåss Furuseth så fint sier det..
Det var dagens lille frustrasjon. Jeg måtte bare få det ut. Ha en fin kveld videre ♥
