Hei, dere. I dag har jeg vært på en ny ultralyd, et utrolig spennende møte og jobbet meg gjennom mailboksen her hjemme. Dagene går så fort. Jeg står opp tidligere og tidligere hver dag nå for å rekke gjennom alle avtalene og “to do-listene” jeg setter meg, men likevel må jeg ta kvelden med hodet fullt av “det tar jeg i morgen”, tanker. Det positive med dette er jo at jeg begynner å få nok å gjøre “på jobb” og at jeg slipper å tenke mer enn nødvendig på alt som kan gå galt.
Målene jeg fikk av livmorsslimhinnen på mandag var som sagt 4,5 mm og målene i dag var på 5,6 mm og 6 mm på det tykkeste. Det betyr at slimhinnen har vokst seg tykkere, men ikke tykk og frodig nok. Jeg har derfor satt opp enda en ny ultralyd i morgen tidlig for å se om den har vokst noe mer. Jeg snakket med Liv Bente (gynekologen min på Spiren) på telefonen etter ultralyden tidligere i dag og hun tror heldigvis ikke at dette forsøket blir avbrutt, noe jeg selvfølgelig frykter. Jeg hører jo om avbrutte forsøk støtt og stadig, derfor har jeg bekymret meg litt for det de siste dagene. Men etter telefonsamtalen med Liv Bente kom de positive tankene og energien min tilbake igjen. Positivitet er smittsomt.
Dersom ultralyden i morgen går slik vi håper, blir innsettet enten tirsdag eller onsdag til uken. Mandag er nå utelukket. Det spiller forsåvidt ingen rolle for meg alene hvilken dag det blir innsett uken som kommer, så lenge det faktisk blir noe av. Men for Ulrik sin del og for vår del sammen har jeg krysset fingrene for mandag, tirsdag eller onsdag som er de dagene Ulrik har fri fra jobb. Ulrik må ikke være med meg til Trondheim for selve innsettet, ettersom “jobben hans” allerede er gjort. Men han ønsker å være med selv og det skjønner jeg godt. Jeg ønsker også at han skal være med for min del og for at han skal føle at han er en like stor del av alt dette som meg. Det er jo VI som prøver å bli gravide her, ikke bare jeg. En setning jeg ikke forstod før jeg ble prøver.
Det verste som kan skje er at forsøket blir avbrutt. Da kommer vi til å slite med motivasjonen en stund, kjenner jeg.. Men NÅ må vi fortsette å tenke positive tanker om det fryste egget som forhåpentligvis skal inn neste uke. Positivitet og en god dose tålmodighet er det som gjelder.
Line Victoria har forresten skrevet et støttende innlegg i dag, hvor hun forsvarer meg og tar opp en skremmende utvikling av mobbere på nett. Et av mine nyttårsforsetter var som sagt at jeg ikke skulle ta meg nær av en eneste nedlatende kommentar på denne bloggen i 2017. Foreløpig går forsettet over all forventning. Jeg er sterkere enn de fleste tror, og det er kanskje ikke så rart etter å ha blitt herjet med av alle disse heksene og trollene i snart 3 år, men enkelte kommentarer er vanskeligere å overse enn andre. Det skal jeg innrømme. Spesielt i den sårbare perioden som Ulrik og jeg er i akkurat nå. Dere kan tenke dere selv hvor langt det har gått når kommentarer som Line Victoria henviser til i innlegget sitt her har blitt en del av hverdagen min. Jeg sier ikke dette for at dere skal synes synd på meg, for jeg har heldigvis lært meg hvordan jeg skal takle dette helt på egenhånd. Men det betyr ikke at det er greit. Mobbing og drittslenging anonymt på internett er ikke greit. Jeg henger meg med på Line Victoria sitt forslag om at det burde være innlogging via Facebook i alle kommentarfelt på blogg.no. Tommel opp!





























