Jeg startet å blogge sommeren 2014. Det betyr at jeg snart har blogget i 3 år. På min tid som blogger har jeg lært utrolig masse om meg selv, om bloggbransjen, om sosiale medier og om mye annet. Jeg har skapt meg en arbeidsplass som jeg i dag lever godt av. Men viktigst av alt er at jeg har fått bedre selvtilit og blitt psykisk sterkere. Dette er mye takket være dere. Ja, alle dere som leser og kommenterer på denne bloggen. Både dere som liker meg og dere som ikke liker meg. Dere som roser meg og dere som kritiserer meg. Sammen har alle dere vært med på å påvirke meg fra å være en usikker jente til å bli en forbanna sterk og tøff jente. Jeg er utrolig stolt over utviklingen min på disse to og et halvt årene og føler at det er på sin plass med ET STORT TAKK til dere alle.
Først og fremst vil jeg takke dere som heier på meg og dere som engasjerer dere i livet mitt. Dere er fantastiske! Jeg er heldig som har så mange snille, oppegående og varme lesere som følger meg hver eneste dag. Det er dere som gjør de tunge dagene mindre tunge. Men jeg vil også takke alle dere som kritiserer det jeg skriver og gjør. Dere som ikke liker meg og dere som gjør alt dere kan for å trykke meg ned. Er dere klar over hvor sterk dere har gjort meg? Det er nemlig dere som har motivert meg mest disse årene. Tro det eller ei, men det skal dere søren i meg ha. Tenk hvor sterk og tøff jeg blir på bare to år til da, dere.. Tør dere virkelig å fortsette med all denne drittslengingen? Jeg skal innrømme at dere til tider har gjort meg både frustret og lei, men jeg ville ikke vært foruten et eneste stygt ord som dere har gitt meg. Det er fordi effekten av alt det negative er så positiv. Helt seriøst.
Det jeg er mest stolt over i dag er ikke at jeg har x-antall lesere, at jeg tjener masse penger eller at jeg er blitt en kjent blogger. Alt dette gjør meg utrolig glad, fordi det er grunnen til at jeg kan leve det livet jeg lever med jobben jeg elsker. Men det jeg er mest stolt over er at jeg tør jeg å være meg selv i alle situasjoner jeg er i, at det jeg deler på bloggen er ekte og at jeg våger å åpne meg om vanskelige ting, ikke bare alt det overfladiske som hører denne bloggverden til.
Den Julianne du møter på gata i dag er den samme Julianne som familien min og vennene mine kjenner. Det er også den samme jenta som sitter og skriver til dere fra denne bloggen dag etter dag. Men det er ikke helt den samme jenta som hadde lyst til å starte en blogg for 3 år siden. Hun hadde ikke like stor tro på seg selv og det gjorde henne redd. Det var først da jeg la frykten for ikke å bli likt på hylla at jeg fikk det ordentlig godt med meg selv. Takk og lov for at jeg ikke lenger bryr meg om at alle skal like meg.
Jeg er stolt over at jeg tør å dele livet mitt, tankene mine og meningene mine offentlig. Først og fremst gjorde jeg alt dette for meg selv. Jeg stakk meg rett og slett ut for å bli hørt og for å vokse. Men det som skjedde var ikke bare at jeg ble hørt og vokste som blogger. Jeg vokste også som menneske. Nå som jeg har kommet så langt med meg selv og min positive utvikling er jeg er ufattelig glad for at jeg også kan hjelpe andre, spesielt kvinner og par som sliter med å bli gravide. Åpenheten rundt prøveperioden er en sak jeg alltid kommer til å brenne for. Hver eneste dag mottar jeg meldinger og mailer fra andre prøvere som finner trøst i Ulrik og meg. Det minner meg på hvorfor all oppmerksomheten rundt noe av det såreste i livet er så viktig ♥
Foto: www.marianjade.com
Styling: @mariadimitrov
P.s. Jeg fikk en mail av sykepleieren fra Spiren i stad og hun sa at de hadde stor tro på at slimhinnen min er bra nok på torsdag, og at vi kan opprettholde planen om tilbakesetting på mandag 30/1. Det er hyggelig å høre at de har troen. Dessuten er det veldig motiverende med slike oppmuntrende mailer nå mens jeg venter..