Jeg vil starte med å si at jeg digger deg som følger meg og at jeg er utrolig takknemlig for at nettopp DU klikker deg inn her hver eneste dag. Jeg synes det er superkoselig at du hilser på meg på butikken eller andre steder og blir virkelig rørt når du slår av en prat på gata. Det er så hyggelig å få et ansikt på deg som leser, slik som du har på meg som skriver. Samtalene vi har er i tankene mine lenge. Jeg gleder meg stort over at du våger å la deg til kjenne bare ved et smil, ved en klem eller ved å utveksle noen oppmuntrende ord.
Men, og det er et stort men.. Nå har det gått så langt at jeg er nødt til å si ifra om hvor grensen går. For selv om Ulrik og jeg har valgt å dele mye av livet vårt på internett og selv om vi trives med det, så har vi et privatliv her hjemme som vi ønsker å opprettholde. Spesielt viktig blir det private familielivet nå som Severin snart kommer til verden. Vi trenger et sted hvor vi kan trekke oss tilbake og det håper jeg at du respekterer.
I det siste har vi opplevd en del besøk på døren og mye upassende aktivitet i gårsplassen vår. Dessverre opplever jeg dette som ubehagelig, som er grunnen til at jeg nå skriver dette innlegget. Jeg håper inderlig ikke at du som leser tar ordene mine ille opp, for det er ikke meningen å være grinete eller sur for den oppmerksomheten du gir meg, men min grense for oss som familie går her og det ber jeg alle respektere.
Varme klemmer og riktig god helg fra en som håper hun ikke blir misforstått ♥