Jeg har dessverre ikke så mye energi som jeg innbiller meg, eller som jeg kanskje også har innbilt dere? Det første året med Severin har vært helt fantatsisk på alle måter, men balansen mellom jobb og mammalivet har ikke vært så enkel. For å være helt ærlig med dere så har alt med bloggen og andre sideprosjekter som jeg har tatt på meg vært krevende. Krevende og utmattende. Kanskje jeg tok feil. Kanskje det beste hadde vært å ta pause fra hele internett og gå ut i permisjon?
Selv om jeg virkelig elsker å være mamma så ble jeg nok tatt litt på sengen når det gjelder tid og energi. Jeg er jo en evig optimist og trodde derfor at energien jeg mistet i svangerskapet skulle komme tilbake så fort Severin var ute omtrent. Jeg trodde også at jeg skulle ha generelt bedre tid til alt i hverdagen her hjemme enn hva det viser seg at jeg har. Så ja, da kan dere som er småbarnsmødre selv tenke dere hvor sjokk jeg fikk. Hehe!
Fra spøk til alvor.. Jeg er nødt til å prioritere tiden min bedre enn noen gang fremover. Si nei oftere, ikke være redd for å gå glipp av livet gjennom sosiale medier og avlyse det som avlyses kan. I og med at Ulrik og jeg har en tendens til å gjøre veldig mye ut av hver minste ting vi planlegger så har vi nok tatt oss litt vann over hodet når det gjelder arrangementer. Jeg vet at jeg og vi har satt oss i denne situasjonen selv og at det egentlig ikke er noe big deal. Men jeg føler likevel på det siden jeg hater å trekke meg fra mine egne ord og ikke minst løfter.
Til poenget. Jeg er lei av å bruke masse tid på å planlegge festligheter for alle andre. Denne sommeren og året som kommer skal jeg bruke på meg selv, på familien min og på mine nærmeste venner. Vi avlyser Vollenliafestivalen og kommer kanskje sterkere tilbake neste år eller et annet år. De neste månedene er det avslapping på sjøen som gjelder og som trengs for å hente meg inn etter et år som jeg aldri blir assjur med. Jeg sitter med den “studentfølelsen” som jeg virkelig hater. Den stressende følelsen som henger over skuldrene dine og gir deg konstant dårlig samvittighet over ting du ikke har gjort eller kunne gjort bedre. Noen studenter eller andre hverdagshelter som kjenner seg igjen?
