Jeg vet at jeg er 28 år gammel og at jeg fyller 29 år i april, som vil si at 20-årene snart er over. Jeg vet at jeg har begynt å få rynker, at det er 10 år siden jeg var russ og at den verste festingen i livet er over. Jeg vet at jeg er gift, at jeg er kona til Ulrik og at vi sammen er et ektepar. Jeg vet at jeg er mamma til Severin og at det betyr at jeg har inntatt foreldrerollen. Verdens beste og vanskeligste oppgave.
Jeg vet at jeg har forpliktelser i jobb som jeg ikke slipper unna og som må følges opp daglig. Jeg vet at jeg har ansvar for å betale regningene mine, ansvar for at det er mat i kjøleskapet, ansvar for at middagen kommer på bordet, ansvar for at vi har rene klær i skapet og så videre. Et ansvar jeg selvfølgelig deler sammen med min kjære Ulrik, men dere forstår hva jeg mener. Og når jeg repiterer alle setningene over så vet jeg også hva de egentlig betyr. De betyr at jeg er voksen.
Severin har fått barnehageplass. Førstevalget vårt ble heldigvis hørt. Vi er i ekstase her hjemme, men samtidig veldig spente på den nye hverdagen som venter etter sommeren. En hverdag som er helt ukjent og litt skummel for oss førstegangsforeldre. Jeg vet det kommer til å gå fint og jeg vet at Severin vil ha godt av å forholde seg til flere enn bare mammaen og pappaen sin i hverdagen. Da telefonen om plassen kom ble jeg faktisk så glad at jeg trodde det var en tulletelefon, og det er jo ikke akkurat en voksen tanke. Men da papirene kom i posten skjønte jeg alvoret. Den lille gutten vår er blitt stor og om noen måneder kommer han til å føles veldig mye større.
Tidligere i dag var vi innom barnehagen til Severin for å hilse på og for å levere signert kontrakt. Vi ble møtt med store smil, varme ord og noe informasjon. Jeg fikk en god magefølelse på stedet og de ansatte med en gang. Likevel ble jeg satt ut. Satt ut av ordet “foreldremøte”. Jeg er på møter hver uke. Møter med kunder, møter med kollegaer og møter med samarbeidpartnere. Min første tanke var likevel at jeg måtte ringe mamma og informere henne om nettopp dette møtet som om det ikke gjaldt meg, men henne. Jeg tenkte altså jeg måtte Informere min egen mamma om at det ville komme en dato for et møte sammen med alle de andre foreldrene i barnehagen. I det jeg sa dette høyt begynte både Ulrik og jeg å le. Igjen skjønte jeg alvoret. Alvoret over å være invitert på et foreldremøte. Jeg følte meg plutselig voksen. Ordentlig voksen for første gang.
Foto: Anette Marie Antonsen
