Jeg vet ikke hvilket inntrykk du som følger meg har. Jeg vet ikke om du som leser denne bloggen faktisk liker meg eller om du bare klikker deg inn her fordi du ikke klarer å la være. Jeg vet bare at jeg ofte opplever å bli misforstått og at det er vanskelig å vise den virkelige meg bare gjennom sosiale medier.

Jeg som mange andre gjemmer meg ofte bak flere lag med sminke og viser meg mest frem fra mine beste sider. Jeg liker ikke å skrive om alt det som er negativt med meg selv. Jeg bruker ofte humor når jeg er usikker og jeg gråter fortere enn jeg hever stemmen eller kjefter. Jeg er egentlig en veldig følsom person og faktisk så følsom at det nesten ødelegger litt for meg selv fordi jeg setter meg i situasjoner hvor jeg fort blir såret.

Jeg har en enorm samvittighet som roter meg opp i ubehageligheter gang på gang. Jeg får ofte vondt av andre og stoler nok litt for mye på menneskene rundt meg. Jeg tror alltid det beste om folk og det viser seg sjeldent å være en fordel. Jeg er ingen businessdame, men jeg er god på business.

Jeg er sterk på mange måter, men jeg er også svak. Jeg har flest gode dager, men jeg har også dårlige dager. Dager hvor jeg føler meg skikkelig dritt. Dager som i dag hvor alt bare blir feil og mistolket. Dager som burde blitt så mye bedre med tanke på potesialet.

Jeg skulle ønske at jeg ga litt mer faen i alle andre. Jeg skulle ønske at jeg turte å si ifra oftere. Jeg skulle ønske at jeg ikke lot meg rive med så lett og jeg skulle ønske at jeg var mer kritisk som person. Men det er jeg ikke. Jeg er uredd og akkurat det gir meg masse muligheter. Muligheter som jeg ellers ikke ville ha fått.

Jeg liker den personen jeg er og jeg vet hva som har formet meg til akkurat denne jenta. Jeg vet hvem jeg bør tilbringe tid med og hvem jeg ikke bør prioritere. Jeg trives med valgene jeg har tatt for meg selv i livet og har virkelig troen på veien videre.

Jeg føler ikke at jeg er spesielt nærtagende. Jeg tåler ganske mye motgang og ser noe positivt i nesten alt, men jeg skulle ønske at jeg ikke var så sårbar. Eller er det kanskje nettopp det som gjør meg til meg?