Da går vi inn i tre nye og lange uker med mange restriksjoner. Jeg lengter sånn etter hverdagen og kjenner det på hele kroppen at dagene fremover blir tøffe. Jeg er ikke syk og det er heldigvis ikke Severin eller Ulrik heller, men jeg har eldre personer i familien min som jeg bekymrer meg ekstra for nå. Eldre personer jeg allerede savner utrolig masse og som jeg ikke kan miste. Derfor håper jeg inderlig at du som leser dette tar din del av ansvaret i denne felles dugnaden som pågår her i landet. Jeg ønsker ikke å skremme deg, men jeg forventer at du skjønner alvoret i denne forferdelige situasjonen og krever at du følger myndighetenes råd.
Vær et godt eksempel og vis hensyn, spesielt ovenfor de mest utsatte i samfunnet vårt. Vit at innsatsen din teller og husk at alt blir bedre. Men som Erna sa må det bli verre før det blir bedre akkurat nå. Derfor er det også fint å huske på at vi står sammen mot dette viruset og at fellesskapet vårt er en styrke i seg selv.
Jeg forstår at mange er bekymret for jobbene sine og for økonomien generelt. Jeg er klar over at det er denne usikkerheten som stresser folk mest. Usikkerheten over hvor lenge unntakstilstandene vil vare.. Jeg er også bekymret og mildt sagt stresset. Bekymret for mine egne forpliktelser som kommer i postkassen/nettbanken hver måned og stresset over mine egne prosjekter som ikke lenger går som planlagt. Men igjen.. Det vil bli bedre og det finnes alltid lys i enden av tunnelen. Nå må vi være så positive vi bare klarer fremover, oppmuntre hverandre og fokusere på det som teller aller mest, nemlig menneskeliv. Jeg sender mange gode tanker og klemmer på avstand fra meg i Vollen til dere der ute. Ta vare <3
