Det er så mange som ikke forstår situasjonen min om dagen og det er litt frustrerende, men jeg tar misforståelsene på min kappe siden jeg sannsynligvis ikke har forklart meg godt nok..
Det har snart gått et halvt år og jeg føler at det å kombinere jobben min med livet som småbarnsmamma går sånn passe. Valget mitt om ikke å ta permisjon ble tatt fordi jeg ikke tør å være borte fra bloggen og mine sosiale medier et helt år. Jeg er rett og slett redd for at jobben min ikke er der når jeg kommer tilbake. Dette høres kanskje litt rart ut for noen, men for meg føles det rett. Trygt, lurt og rett fordi jeg ønsker å ha denne jobben i lang tid fremover da den gir meg så mye frihet og muligheter til å være mest mulig sammen med familien min.
Samtidig klarer jeg ikke å være hundre prosent tilstede her på bloggen eller i jobben min generelt på grunn av Severin, og det er heller ikke noe jeg ønsker å være på dette tidspunktet i livet. Ønsket er å være hundre prosent tilstede for Severin og derfor jobber jeg ikke mens han er våken med mindre Ulrik er hjemme, og som jeg tidligere har fortalt dere sover Severin bare korte powernaps på dagtid med mindre jeg går på trilletur med ham eller kjører bil. Jeg får altså bare minutter til overs hjemme til bloggen og annet i løpet av en vanlig dag når Ulrik er borte på jobb som han er nå.
Jeg tenker likevel på hvordan jeg skal få til dette enda bedre og enda mer effektivt frem til Severin starter i barnehagen i august. For det er dessverre mange som er misfornøyde på grunn av mitt fravær og det er noe jeg føler veldig på. For ja.. Jeg kan forstå at det er irriterende med en blogger som oppdaterer sjeldent, men hadde det vært noe bedre om jeg ikke oppdaterte på et helt år? Situasjonen jeg har satt meg i betyr jo egentlig bare at jeg har valgt bort en stønad som jeg kunne ha fått.
Forhåpentligvis blir ting enklere det neste halve året hvor Severin ikke er like avhengig av bare meg. Jeg fullammer jo fortsatt og er glad for det, men jobber for å innføre både grøt og annet som vil gi de rundt meg større mulighet til å bidra i hverdagen. En hverdag som jeg stortrives med, men som er vanskeligere å kombinere med jobb enn hva jeg hadde trodd.
Når det er sagt så kan jeg leve med det å være en ok blogger, sålenge jeg vet at jeg er en god mamma. Verdens beste Ulrik er heldigvis flink til å minne meg på nettopp det.
