Dere som følger meg fast vet at jeg har hatt et veldig anstrengt forhold til mensen i flere år. Ene og alene fordi det var det siste jeg naturligvis ønsket meg da vi prøvde å bli gravide og mensen var min verste fiende. Men nå som jeg har blitt mamma og mensen er tilbake ser jeg merkelig nok på den som min venn igjen. En god venn som forteller meg at kroppen min fungerer som den skal hver eneste måned. Enn venn jeg kan stole på og som jeg blir glad for å se. Det føles nesten som om vi har hatt en stor krangel. Mensen og jeg. Men at vennskapet vårt nå er bedre enn noen gang etter at alt ordnet seg.
Før jeg skriver videre og før du leser videre vil jeg bare påpeke at ufrivillig barnløshet alltid vil være min hjertesak. Jeg føler virkelig med dere som fortsatt prøver og derfor vil jeg også understreke at dette innlegget ikke er skrevet for prøvere. Jeg vil rett og slett anbefale dere som prøver å bli gravide om og skrolle dere forbi resten av denne teksten. Nettopp fordi jeg ikke vil såre dere. For selv om jeg aldri vil glemme hvor vondt det gjorde å leve i frykten for det å aldri bli mamma eller hvor langt nede jeg var etter de negative graviditetstestene, så har livet mitt gått videre. Heldigvis for meg. For ja, jeg føler meg heldig. Utrolig heldig. Det hender ofte at jeg tenker over det i hverdagen og akkurat det tror jeg bare er sunt. Jeg tror det er sunt å huske alt det vonde som har skjedd i livet, men jeg tror også at det er viktig at det vonde som ligger bak deg ikke skal styre deg for mye i nye valg og vurderinger. Hvis det gir mening?
I går fikk jeg mensen. Den tok meg litt på sengen siden jeg fortsatt lever i ammetåke med lite oversikt over dager og datoer. Men poenget var ikke det. Poenget er min første tanke som var at jeg ikke er gravid. Tanken var ikke vond eller trist. Tanken var god. Nesten som en lettelse. Jeg føler meg helt forferdelig når jeg sier disse ordene høyt og det er ikke veldig kult å skrive de ned heller. Men jeg hopper ut i det og velger å være ærlig. Ærlig om at jeg ikke ønsker å bli gravid på dette tidspunktet i livet. En sannhet som jeg føler det er ubehagelig å innrømme. Ubehagelig fordi jeg føler meg så sinnsykt borskjemt. Bortskjemt på kjærlighet.
Likevel tør jeg ikke gå på p-piller eller å begynne på noen annen form for prevensjon. I realiteten så betyr jo det at jeg kan bli gravid. For ja, Ulrik og jeg har sex og Severin ble jo faktisk laget helt naturlig. Men vi vet jo begge hvor mye som skal til for å bli gravid og hvor lang tid det kan ta før man blir gravid. Men hva om det plutselig skulle skje et nytt mirakel? For ja, jeg må jo bare kalle det for et mirakel selv om jeg ikke ønsker det her og nå.
