I det jeg publiserte blogginnlegget i går kveld skjønte jeg det. Jeg skjønte at kvalmen ikke bare var innbildning. I all hastverk dro jeg av meg den klamme skinnbuksa og rigget meg til med bøtte og isvann i stuen. Det føltes ut som om pinnekjøttet fra middagen tildigere på dagen klatret seg oppover i halsen min samtidig kjentes det som om hodet mitt var i ferd med å sprenge. Jeg begynte å fryse som aldri før og klarte ikke annet enn å bli liggende helt i ro med øynene åpne på daybeden under det tykkesete pleddet jeg fant.
Jeg visste at Ulrik var på vei hjem, men fortsatt i luften. Det var beroliggende å vite at han skulle sove hjemme. Samtidig ønsket jeg at han skulle holde seg unna meg for ikke å bli smittet. For å forberede han på natten vi hadde i vente sendte jeg en meldig bestående av to ord: “Jeg spyr”. Litt av en velkomst etter noen dager på jobb..
Severin sov heldigvis da det startet, men jeg fryktet at han etterhvert ville våkne og det gjorde han. Han våknet en gang i halvtimen frem til Ulrik kom hjem i 02-tiden. Herregud, for noen jævlige timer! Men takk og lov for at Severin var og fortsatt er i god form. Det er det viktigste, og tvi tvi for at Ulrik, mamma, Benedicte og John Adrian heller ikke blir smittet! For det finnes seriøst ikke noe verre enn omgangssyken.
Jaja, nok klaging herfra. Jeg er heldigvis i mye bedre nå og har ikke kastet opp i dag. Men jeg er naturligvis slapp etter natten og kjenner det fortsatt i hodet. Håper du som leser er frisk og rask 🙂
