Herregud, det er så sykt å tenke på at jeg fyller 30 fuckings år i år! Jeg skal innrømme at det føles litt kjipt å bevege meg ut av 20-årene og at det er skremmende å tenke på at jeg blir eldre, i hvertfall sånn utseendemessig siden jeg er heldig å være frisk og rask ellers. Men samtidig så føler jeg meg mer hjemme i 30-årene med tanke på hvor jeg er i livet ettersom at jeg tross alt er gift, har barn, har en fast jobb som jeg har hatt i hele 6 år til sommeren og er huseier. Hva mer kan jeg ønske meg i mitt voksne liv? Jeg mener forresten ikke at mitt liv er noe fasit på hvordan ting skal være, ikke misforstå. Men jeg er lykkelig med det livet jeg lever nå og det er jo det som er viktig for meg.
Jeg tror at den lykken jeg kjenner på kommer av flere grunner. Mange som ikke kjenner meg vil kanskje tro at den kommer av penger og materialistiske ting. Mens dere som har fulgt meg over flere år og dere som faktisk kjenner meg vet at familie, den roen jeg føler i å ha mennesker som jeg er glad i rundt meg og gode rutiner betyr enormt mye. Men ja, lykkefølelsen min kommer også av alt jeg og Ulrik har oppnådd sammen. Jeg er stolt over den frie hverdagen vi har skapt oss og mener at jeg viser min takknemlighet ved å tørre å vise nettopp det.
Noe annet som skremmer meg med tanke på at jeg offisielt blir voksen er forventningene. Jeg føler nemlig at man ikke er hundre prosent voksen før man har fylt 30 år, uavhegig av livssituasjon. Derfor lurer jeg på om folk forventer mer av meg som 30-åring enn som 20-åring? Jeg lurer på om jeg blir tryggere i meg selv automatisk ved aldring eller om man kan være en usikker 30-åring? Jeg lurer også på om folk tar meg mer seriøst som 30-åring enn som 20-åring? Og sist, men ikke minst så lurer jeg på om det noen store fordeler av å fylle 30 år? Eller om alle fordelene hører 20-årene til?
