Da jeg la meg i går kveld ble jeg liggende å tenke. Tenke på Severin. Tenke på hvor heldig han er som er frisk og som har en kropp som fungerer. Tenke på hvor godt han har det som får vokse opp med to foreldre som elsker han over alt på denne jord og som virkelig har kjempet for å få han til verden. Tenke på hvor trygt han har det som er omgitt av en stor familie med tanter og onkler, med alle besteforeldre og til og med oldeforeldre i livet som verner om han. Tenke på hvor fint han har det med tre voksne hjemme som gir han full oppmerksomhet hver eneste dag, med to hunder i huset som alltid vil være rundt han og med flere venner i barnehagen som gleder seg til å leke med han mandag til fredag.
Jeg ble liggende og tenke på hvor gøy det må være å leve som Severin med eget rom, stor hage, en barndom med sommerferier på sjøen, med utenlandsreiser i minnet og med overflod av leker. Tenke på at han ikke mangler noe essensielt i livet og at det er vår jobb som foreldre å lære han å sette pris på alt sammen. Med alt sammen så mener jeg først og fremst den enorme kjærligheten han opplever, men også det materialistiske.
Jeg ble liggende å tenke på hvor enkelt han vil få det uten noen økonomiske bekymringer i fremtiden. Tenke på hvor privilegert han er som får velge sitt eget liv med en pappa og en mamma som vil respektere, støtte og sponse han uansett i kjærlighet, i utdannelse, i jobb og i karriere. To stolte sponsorer som vil følge han gjennom livets oppturer og nedturer. To stolte sponsorer som aldri vil slutte å gi.
Alle barn burde hatt det så bra som Severin. Han er heldig.
