JULIANNE REDDER VERDEN. LITT.
Har dere sett på programmet “Live redder verden. Litt.”? Det er en norsk livsstilserie som viser hva som skjer når en storforbruker gjør alt hun kan for å bli miljøvennlig. Jeg tror jeg har nevnt programmet tildigere her på bloggen, men velger bevisst å gjøre det igjen fordi jeg håper at flere kan bli smittet litt til av det store miljøengasjementet til Live Nelvik (programlederen). Alle episodene kan forresten ses gratis på nrk.no. Selv om Live naturligvis drar konseptet vel langt, så får hun i hver fall meg til å bry meg mer over enkelte ting i hverdagen som jeg ikke tenkte like mye over før. Og tenk om alle bare bryr seg LITT MER, da folkens. Det hadde ikke bare hjulpet litt, men MYE for miljøet i det store og hele ♥
Jeg får ofte høre at jeg er et miljøsvin som ikke bryr meg på noen som helst måte om mer enn meg selv, og det irriterer meg siden det overhodet ikke stemmer. Nei, jeg er ikke den mest miljøvennlige personen her i verden. Langt ifra. Og ja, jeg skriver mest om meg og mitt her på denne bloggen, ikke om alt det viktige som skjer i nyhetsbildet, i politikken eller om mennesker som lider. Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg. Det er klart at jeg bryr meg om mer enn denne altoppslukende babydrømmen min, hår og negler. Men det er ikke min oppgave å skrive om alt “det viktige” bare fordi jeg når ut til mange. Jeg ønsker først og fremst å skrive dagbok fra hverdagen, og de fleste som klikker seg inn her dag etter dag vil faktisk lese om hva jeg driver med hver dag. Dersom de hadde ønsket å lese om krig og terror, så hadde de ikke klikket seg inn her, men på tv2.no, Nettavisen, VG og så videre. Men akkurat i dag så deler jeg mine tanker om noe som kanskje er litt “utypisk meg” for de av dere som kun kjenner meg gjennom bloggen, men det er fortsatt noe jeg bryr meg om og synes er viktig. Jeg tenker mye på alle de menneskene som kommer etter oss..
Tilbake til poenget. Dette gjør jeg for å redde verden. Litt. For det første så kaster jeg aldri klær og ting som jeg av en eller annen grunn ikke vil ha/passer lenger, med mindre det er helt ødelagt. Jeg gir bort det jeg har til overs til mennesker som trenger det, blant annet til besteforeldrene mine som har sendt mye av mine ganle klær til barnehjem de har kontakt med i Romania. Dersom tingen har stor verdi så selger jeg det videre på steder som finn.no, hvor jeg ofte kjøper brukte ting selv. Vi kjøpte faktisk flere brukte møbler i huset på finn.no da vi flyttet inn. Det er ofte det første stedet jeg sjekker når jeg trenger noe eller ønsker meg et eller annet. Jeg var ikke så flink til det før jeg møtte Ulrik. Han er den beste av oss til å finne fine brukte ting og har påvirket meg til å handle mer miljøvennlig.
I tillegg så reparerer jeg ting om det er mulig. Eksempel: Her om dagen leverte jeg inn skinnbuksen min (ikke ekte skinn) fra Zara til en skredder som jeg pleier å bruke på Byporten, og betalte hele 450 kroner for ny glidelås. En ny skinnbukse på Zara hadde kostet meg kun 399 kroner.
For det andre så hater jeg å kaste mat. Jeg spiser derfor restemat flere dager i uken for å kaste minst mulig spiselig. Eksempel: i dag er det tacorester fra gårsdagen til middag. Det er helt vanlig her i huset og føles naturlig siden vi bare er to og noen ganger en til middag. For det tredje og kanskje det viktigste så tar jeg ofte kollektiv transport til og fra ærender i hverdagen. Dersom jeg ikke ikke kjører trikk, buss, t-bane eller tog, så kjører jeg hybrid bil. Det fantastiske med hybridbil for miljøets del og for vårt bruk er at Ulrik og jeg KUN kjører på strøm i byen. Med vår kjøring kan vi faktisk kjøre på strøm mellom 25 og 30 km og det holder stort sett til det hverdagslige behovet vi har av bil, siden avstandene er såpass korte.
Full elektrisk bil var ikke noe for oss, da vi har familie rundt i Norge som vi trenger bil for å besøke. Derfor gikk vi nylig for en plug-in hybrid bil, da det var et bedre alternativ for vårt bruk. Men det stopper ikke her. Selv om vi har en elektrisk bil så avhenger også miljøeffekten av hvordan strømmen produseres og at batteriene lades hyppig. Derfor har vi nylig investert i en ladestasjon i garasjen. Dere kan tro at jeg har lært mye nytt i det siste. Herlighet, så godt det føles og bry seg LITT om miljøet.
Mitt tips til deg med hybridbil: Laderen vi har kjøpt ligger på sirka 10 000 kroner pluss montering. Vi kjøpte den på elbilgrossisten.no. Jeg anbefaler alle som har hybridbiler å skaffe seg en slik lader. Det er absolutt den mest miljøvennelige måte å lade opp bilen din på, så hvis du først har en hybridbil –> Kjøp deg en ladestasjon! Skulle du ikke være så interessert som meg i å skåne miljøet det lille du kan, så er du kanskje interessert i å spare penger? Det vil du også gjøre. Tro meg. Jeg har aldri brukt så lite penger på drivstoff noen gang som jeg gjør i dag. Dersom du også er så heldig som meg å ha en handyman i hjemmet, så kan dere spare penger på å montere billaderen selv. Men det trengs likevel en godkjent elektriker for å koble laderen til sikringskapet, slik at det blir gjort trygt og lovlig. Jeg anbefaler å legge ut oppdraget på finn.no eller mittanbud.no og forklare jobben/hva som evt står igjen av jobb. Det gjorde vi og gikk såklart for den beste prisen.
For det fjerde og siste så bruker bilen vår bensin, ikke diesel. Det har også vært et hot tema i det siste, da det er store uenigheter om hva som er best og verst for miljøet. Jeg har oppfattet det slik at bensin er det mest miljøvennlige valget for oss som bor og kjører i byen.
Har du noen tips til meg? Hva gjør du for å redde verden, litt? Kom gjerne med tips til enkle grep vi alle kan gjøre i hverdagen for å ta bedre vare på miljøet. Det er unaturlig for oss som lever i 2016 og eksistere helt uten å skade miljøet på noen som helst måte. Ikke misforstå. Men noe kan alle gjøre og jeg har planer om å bli enda mer bevisst fremover. Det er faktisk et av mine nyttårsforsetter i år. Jeg skal bry meg litt mer om miljøet i 2017 ♥
FULL KAOS
Hei og god ny uke! Jeg skulle ønske at jeg kunne vise dere et rent, ryddig og julepyntet hjem. Men det kan jeg ikke, for her er det full kaos. Vi bestemte oss nemlig i siste liten før jul for å male stuen, kjøkken og begge gangene i kjelleretasjen. Planen og beskjeden vi fikk var at dette skulle gå på maks 1-2 dager, men sånn ble det ikke. Nå er vi på dag 3 og maleren vår kommer dessverre ikke tilbake før i morgen. Håndtverkere altså.. Jeg vet ikke med dere, men jeg har aldri opplevd at de verken kommer når de skal eller gjør alt de skal. Uavhengig av firma. Mulig jeg bare har uflaks, men det er i hvert fall min oppfatning.
Jaja, det fikser seg vel. Men tiden blir utrolig knapp denne uken. Det er jo julaften til lørdag allerede og vi får besøk av foreldrene til Ulrik på torsdag, så nå er jeg veldig stresset. Jeg skulle aldri ha startet på dette prosjektet med så “liten” tid. Det er jo gjerne i slike situasjoner at ting går galt. Typisk.
Fargen heter forresten “Oslo” fra Flugger. Det er ikke spons, men regner med at mange lurer. Jeg har hermet etter storesøster, som også har denne fargen i stuen og på kjøkkenet. Det er hun som har inspirert meg til å få inn det mørke i huset vårt. Jeg er nemlig ganske lei av alle de hvite veggene her hjemme. Det er fint med lyse og rene hjem, men nå ønsker jeg meg flere rom med spennende farger og kanskje noen tapeter. Det var meningen at “oppussingen” skulle fortsette etter jul. Men nå vet jeg ikke riktig om jeg orker. Hilsen hun utålmodige som HATER rot og ting som er halvveis på stell.
Minner dere på spørsmålsrunden fra i går. Jeg setter meg ikke ned med spørsmålene før i morgen, så du som vil har ennå tid til å være med. Vi blogges!
SPØRSMÅLSRUNDE
Hei, alle sammen. Håper dere har hatt en fin helg! Det har heldigvis jeg. Som dere sikkert har lagt merke til så har jeg vært noe fraværende på bloggen denne uken og helgen. Men i morgen er jeg tilbake for fullt. Jeg trengte visst enda et par dager å fordøye alt sammen, koble ut og bare være Julianne, ikke “pilotfrue”. Dere som følger meg på Snapchat (pilotfrue) har jo likevel fått et innblik av hva jeg har drevet med i helgen. Jeg prøver å oppdatere der hyppig når det blir lite lyd her på bloggen..
Nå som vi har lagt første prøverørsforsøk bak oss, tatt juleferie og informert dere om planen videre så tenker jeg det er på tide med en ny spørsmålsrunde. Dere kan spørre om akkurat det dere vil, komme med ønsker til innlegg eller temaer dere vil jeg skal snakke/skrive om. Jeg skal svare dere så godt jeg kan i løpet av uken som kommer. Planen er å dele opp svarene mine i to innlegg som sist, med en videoblogg og et “vanlig” blogginnlegg. Det for å variere og tilfredsstille alle som følger meg best mulig. Jeg vet jo at det er noen av dere som ønsker seg flere videoblogger, mens andre synes det er best med tekst og bilder. Noen mener også at det har blitt alt for mye prøveperiodesnakk i det siste, mens andre vil ha mer. Nå er det DU som bestemmer hva jeg skal fortelle om. Dere som har lest denne bloggen en stund vet at jeg godtar nesten alle type spørsmål, så her gjelder det å være kreative. Jeg synes jo bare det er gøy å by på meg selv.
Klar, ferdig, GÅ!
Jeg gleder meg til å lese spørsmålene og ønskene deres ♥
PLANEN VIDERE..
Det er mange som spør meg om planen vår videre for denne prøveperioden, neste forsøk og tidspunkt for når noe mer konkret skjer. Jeg synes det er hyggelig at dere spør og engasjerer dere, og håper jo at så mange som mulig vil bli med oss på reisen videre til å bli foreldre..
Vi har allerede bestemt oss for å sette inn ett av de to fryste eggene som venter på oss i Trondheim, og signert en samtykkeerklæring for at klinikken kan tine opp en av “eskimoene” våre (embryoet) i slutten av januar. Hehe! Det er nemlig da neste innsett blir, om litt over en måned. Derfor har vi som sagt tatt en lang og ikke minst velfortjent juleferie nå. Det er ikke noe annet jeg heller vil enn å være gravid, men når ting gikk som det gikk så skal jeg prøve å nyte julen og se på den som en pause.
Selve forsøk nummer 2 starter på en måte allerede 1. januar 2017. Da skal jeg ta en sprøyte i magen som heter “Gonapeptyl”. Så vil det gå sirka en uke før jeg får en ny blødning (etter den jeg har nå). Når blødningen kommer skal jeg informere klinikken i Trondheim og starte med “Prognyva tabletter”. Det blir 1 tablett om morgenen og 2 tabletter om kvelden..
Progynova gjør livmorsslimhinnen tykkere, slik at embryoet får et fint “jordsmonn” å feste seg i (jeg utvikler ikke egg når jeg bruker Progynova). Videre skal jeg på ny ultralyd på Volvat her i Oslo rundt syklusdag 10 for å følge med tykkelsen på livmorsslimhinnen. Når den er blitt tykk nok så får vi beskjed om hvilken dato jeg skal starte med “Utrogestan” (progesterontilskudd), og hvilken dato vi skal tilbake på Spiren i Trondheim for tilbakesetting. Vi kommer til å få tilbud om å komme inn på laboratoriet igjen for å få se på embryoet som skal settes tilbake. Det er noe både Ulrik og jeg har veldig lyst til. Vi synes jo begge at biologien rundt dette er superspennende. Planen er nemlig å filme dette forsøket også. Det var mye av grunnen til at vi laget en ordentlig avslutning på første forsøk. Dette andre forsøket har jo på en måte ikke noe å gjøre med det første forsøket. Det første forsøket har vi nå lagt bak oss. Snart starter vi med blanke ark og heldigvis to egg på frys.
Meningen med filmingen er å lage en endelig film fra selve unnfangelsen av Lykke eller Severin. Forhåpentlgvis blir det ikke flere triste avslutninger, men om det blir det så skal vi takle det også. Ulrik og jeg blir bare sterkere og sterkere sammen. Så det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, som man sier.. Men troen på hvert forsøk må være tilstedet før vi starter. Vi går som sagt ikke inn for et nytt forsøk uten å ha 100 prosent tro på at det skal gå bra. Jeg ser at mange råder meg til å senke forventningene fremover. Det forstår jeg ikke poenget med. Hvorfor skal jeg tenke at det ikke går bra? Er ikke det bare utrolig pessimistisk? Det eneste jeg har og kan motivere meg med i tiden fremover er jo troen min. Det samme gjelder Ulrik. Dersom vi mister troen, så mister vi all motivasjon. Hva er positivt med det? En prøveperiode er veldig tøft psykisk i seg selv og nå som vi skal i gang med prøverørsforsøk nummer 2 så trenger vi all den motivasjon vi klarer å samle. Heldigvis har jeg fortsatt STOR tro på at Ulrik og jeg skal bli foreldre. Jeg har faktisk på følelsen at det skjer i løpet av 2017 eller i starten av 2018. Tvi tvi!
Tilbakesetting av egget er heldigis ikke noe jeg gruer meg til. Dette har jeg jo nylig vært gjennom og erfart at ikke er verken vondt eller skummelt. Egentlig var det bare spennende og faktisk litt koselig. Det var de 14 dagene etter som var verst. Ventingen. Men denne gangen kan vi i hvert fall reise til og fra Trondheim på samme dag, og hele prosessen er mindre omfattende. Så noe “enklere” blir det.
Nå krysser vi alt vi har for neste og andre forsøk. Jeg kommer som dere nå skjønner til å gå like mye inn for dette forsøket som det første, og det vet jeg at Ulrik vil gjøre også. All in eller ingenting. Alle gode ting er 2, håper vi ♥♥
ET INNLEGG SOM GIR HÅP TIL OSS PRØVERE ♥
Jeg gikk i klasse med Julianne da vi studerte journalistikk for noen år tilbake. På den tiden var jeg prøver, og Julianne og jeg levde veldig forskjellige liv, med veldig forskjellig fokus og innhold.
Jeg var 21 år da kjæresten min og jeg oppdaget at vi ikke greide å bli gravide. Vi hadde ennå ikke et inderlig ønske om barn akkurat da, men vi begynte å snakke mer og mer om at vi kunne tenke oss å bli en familie i nær fremtid. Uforsiktighet med prevensjon ble til prevensjonslutt, og ett år ble til fire tøffe.
Heldigvis fikk vi hjelp på veien. Som 22-åring ble jeg utredet og operert for endometriose. Jeg fikk påvist kraftig endometriose, og fikk beskjed om at det ville være svært gunstig for oss å sette i gang en prøverørsprosess så raskt som mulig. Som ung er sannsynligheten for å lykkes mye større. Og etter fylte 30 år mente flere leger at sjansene våre ville være lik null. Mye på grunn av den graden jeg har av endometriose, men også fordi kvinner over 30 oftere opplever at det er vanskeligere å bli gravide – helt uten å feile noe i utgangspunktet.
Vi sendte inn en prøverørssøknad gjennom min gynekolog, og fikk relativt raskt svar fra Rikshospitalet. De ønsket å utføre et såkalt AIH-forsøk (inseminasjon av partners sæd), relativt raskt.
Plutselig var vi i gang med eggløsningssprøyter og hormonstimulering. Fire AIH-forsøk på ett år, og ingen baby. Vi var nå 24 år, både jeg og kjæresten.
Nesten alle rundt oss lurte på hvorfor vi hadde slikt hastverk. Vi var begge studenter, og uten fast jobb. Vi var unge. Kunne vi ikke bare nyte tiden som kjærester og nygifte før vi begynte å stresse med barn? Vi prøvde stadig å forklare at dette var noe legene hadde rådet oss til. Og at ønsket om barn en gang i fremtiden var for stort til å overses. At vi visste det kunne bli en lang og humpete vei. Men vi ville bli foreldre, uansett om det “ikke passet”.
I 2013, siste året på journalistikkutdanningen, og 24 og et halvt år gamle, satte vi i gang med IVF, også kalt prøverørsmetoden, som Julianne og Ulrik nettopp har vært igjennom. Jeg gikk seks uker på medisiner, først en nesepray, og deretter hormonsprøyter, før jeg gjennomførte egguttak på Rikshospitalet. Ni egg fikk vi hentet ut, og i løpet av et døgn var seks av disse blitt befruktet.
Vi møtte opp for tilbakesetting av egg 2. mai 2013. Eggene var dessverre ikke av topp kvalitet, viste det seg. De delte seg litt for sakte, og legen hadde, i samråd med bioingeniøren, derfor besluttet å sette tilbake de to (!) av best kvalitet. Å sette tilbake to egg er noe de sjelden, eller aldri, gjør på folk under 36 år i det offentlige. Både jeg og mannen spurte om de var sikre på dette med to egg. Helsevesenet ønsker helst å unngå flerlingsvangerskap, fordi det er knyttet opp mot risikosvangerskap og for-tidlig-fødsel.
Men både legen og bioingeniøren kunne nærmest garantere at vi ikke ville få tvillinger. Vi ville være heldige om det ble en baby. Sjansene var tilstede, og derfor ønsket de å gjennomføre forsøket, men sannsynligheten var ikke veldig stor for å lykkes i det hele tatt.
Vi reiste hjem – jeg med to spirer og begge med en ubehagelig klump i magen.
Jeg var ikke like flink som Julianne, så på rugedag 9 begynte jeg å teste meg. Fem dager for tidlig. Første test så ut som alle andre tester jeg hadde tatt før. Negativ. Jeg gråt en skvett, ringte kjæresten og gikk tilbake for å ta en ny kikk på den. Men der så jeg plutselig en svak strek til. “Skyggestrek” kunne Google fortelle meg.
Altså ikke et tegn på graviditet.
Men på neste test, dagen etter, ble denne skyggestreken enda tydeligere. Og slik fortsatte det, frem til testdagen: “Gravid 2-3 uker” stod det på den litt mer avanserte testet vi hadde kostet på oss. Blodprøven på Rikshospitalet samme dag bekreftet det hele: Vi var gravide!
Som prøver får man tilbud om tidlig ultralyd i uke 7-8 for å se at forsøket har vært vellykket. En junidag i 2013 ble vi overrasket med TO små bankende hjerter i magen min.
I dag har vi to energiske, kule, kloke, fine, snille tvilling-gutter som straks fyller tre år.
Underveis har alt annet falt på plass også. Faste jobber, rekkehus og stasjonsvogn.
Vi er sjeleglade for at vi fulgte hjertene våre og legenes råd, og kastet oss ut i det, selv om vi ikke hadde alt annet på stell da vi satte i gang prosessen.
Å bli foreldre er det største man kan oppleve.
Innlegget er skrevet av Henriette Grimstad Ågren
VI TAR EN LANG JULEFERIE
Hei, dere. Tusen takk for alle varme hilsener, hjerter og oppmuntrende ord. Det har vært noen tunge dager og jeg var bare helt nødt til å logge av litt, være alene, ta en pause fra bloggingen og kjenne på sorgen sammen med de nærmeste. Men jeg har likevel vært hyppig innom og lest alle kommentarene deres, fordi jeg merket at det hjalp å kjenne på den enorme støtten som vi er så heldige å få gjennom denne bloggen. Tenkt at jeg har så mange gode og snille lesere! Dere har virkelig vært til stor hjelp for både Ulrik og meg denne uken. Det skal dere vite. Veldig mange av dere minner oss heldigvis på hvorfor vi er åpne om denne prosessen og hvorfor vi bør fortsette med denne åpenheten rundt noe som er så tøft og vanskelig.
Selv om vi nå er klare for å legge dette første forsøket bak oss og fokusere videre, så har jeg lyst til å ta dere med en liten tur tilbake til søndag kveld. Den søvnløse natten. Jeg tror det må være en av de verste nettene i mitt liv. Det var nemlig da jeg begynte å blø, rett før jeg skulle legge meg. Jeg visste ikke om jeg skulle fortelle det til Ulrik eller ikke. De hadde jo fortalt meg på klinikken flere ganger at jeg ikke skulle bli redd av et par dråper blod, fordi det kunne komme av de vaginaltablettene jeg gikk på. Men det var dessverre mer enn et par dråper blod og litt for tilfeldig at de skulle komme akkurat da. Jeg prøvde likevel å skjule det for Ulrik. Det siste jeg ville var jo å skuffe han og inni meg var det fortsatt en bitteliten del av meg som ikke ga opp håpet om to streker på graviditetsetsten. Ulrik var om mulig like optimistisk som meg dette første forsøket. Men han la dessverre eller kanskje heldigvis fort merke til at det var noe som plaget meg den kvelden. Jeg måtte derfor bare fortelle han om det. Ulrik ble helt uvell og rar, stakkar. Ingen av oss sov noe fra søndag til mandag. Vi lå bare der og holdt rundt hverandre helt til klokken ringte klokken 07:00. En vond natt med mye kjærlighet.
Det store håpet som vi begge hadde ble mindre og mindre for hver time den natten. På en måte var det helt forferdelig, men på en annen måte så var det jo fint av kroppen min å forberede oss på den store skuffelsen vi snart skulle få. Jeg trodde jo at jeg var gravid helt til søndag kveld. Jeg følte meg gravid og jeg fikk som sagt høre at jeg så gravid ut. Så det kom som et sjokk at mensen startet den natten. Faktisk så stort sjokk at jeg ikke trodde helt på det. Jeg trodde ikke at det var sant og kunne ikke forstå hvordan kroppen min igjen hadde lurt meg.
Nå tar vi en lang juleferie fra denne prøvingen. Mest fordi vi må, men på en måte så blir det litt godt med et avbrekk også. Spesielt fordi vi har noe å forholde oss til videre. Jeg skal fortelle mer om planen og veien vi har for tiden fremover senere denne uken. For vi gir selvfølgelig ikke opp. Neste forsøk er allerede satt opp i kalenderen. Nå må vi bare samle krefter og finne tilbake til gleden ved dette og ikke minst håpet. All in eller ingenting. Man må tørre å håpe, ellers ser jeg ikke vitsen i å prøve..
Jeg velger å tro at det er en mening med alt som skjer, uansett hvor urettferdig og trist det føles der og da ♥
VÅRT FØRSTE PRØVERØRSFORSØK
MEG UTEN EXTENSIONS!
Behandlingen er sponset
Hei fra frisørstolen! Her har jeg sittet siden klokken 14 og har ennå noen timer igjen før jeg er ferdig. Det var virkelig på tide med “juleklippen” i dag, som jeg kaller det. Nå skal det litt mer til enn bare en liten klipp på meg for at jeg skal føle meg fresh, men dere skjønner hva jeg mener. Hehe! Her må vi av med gammelt extension, vaske ut limrester, tørke håret, stripe håret, vaske håret, tørke håret igjen, klippe håret mitt, sette i nytt extension og klippe til extensionet. Alt dette er det flinkeste og godeste @mariadimitrov på Head frisør i Hegdehausveien som sørger for.
Maria har faktisk hatt ansvar for håret mitt nå i over et år. Jeg begynte å gå til Maria i oktober i fjor. Da var det bryllupet til Ulrik og meg i februar som stod i fokus. Nå er det en litt mer voksen jente som sitter her i stolen og ønsker seg en fresh “mamma look”. Jeg vet at jeg er i trygge hender, så jeg lar henne bestemme alt. Det er tross alt hun som kan dette.
På bildene under ser dere meg forresten HELT UTEN extension! Litt sykt egentlig. Jeg tør nesten aldri å vise meg uten. Det har bare blitt en greie. Men etter at Maria klippet meg kort sist gang, så har heldigvis håret mitt blitt litt tykkere og sunnere. Hun mener at jeg en dag kan og bør slutte med extensions, men jeg er som dere vet avhengig av håret fra Luxushair for tykkelsen sin del 🙂
Etter at vi er ferdige i salongen skal vi ut og spise på Dinner i Karl Johan. Vi må jo ha julebord vi også, som alle andre. Hehe! Dessuten så fikk vi begge utrolig lyst på crispy duck i dag, så det må det bare bli. Yum!
Håper du som leser har hatt en fin søndag! Vi skrives og snappes. Jeg skal vise dere resultatet av denne frisørtimen på bloggen i morgen eller tirsdag. For dere som vil se resultatet allerede i dag kan følge med på Snapchat –> pilotfrue
Ps. Jeg er mye flinkere til å svare på spørsmål på Snapchat enn her på bloggen!
10 SPØRSMÅL & SVAR I RUGETIDEN
Hei, dere! Det blir litt sene oppdateringer fra meg om dagen. Jeg kommer meg liksom ikke i gang med noen verdens ting før det er mørkt ute igjen. Hehe! Dagene bare suser avgårde. Veldig sakte, men de går på en eller annen måte fra meg likevel. Det har kanskje noe å gjøre med at jeg er konstant trøtt og i ustabil form. Det ene øyeblikket føler jeg meg helt fin og symptomfri og i det andre øyeblikket må jeg legge meg ned på grunn av kvalme. Ja, det kan være positive tegn dette, men det kan også være bivirkninger fra Lutinus (vaginaltablettene jeg tar 3 ganger om dagen). Om 2 dager får jeg heldigvis svar på det..
I løpet av rugetiden har enkelte spørsmål gjentatt seg i kommentarfeltet her på bloggen, på Snapchat og på min facebookside (innboks). Jeg tok derfor hintet og laget et eget innlegg hvor jeg besvarer det mange lurer på..
HER ER 10 SPØRSMÅL OG SVAR FRA RUGETIDEN:
1. Er prøverørsbehandlingen sponset?
– Nei, det er ingen økonomisk binding mellom meg/bloggen og Spiren fertilitetsklinikk i Trondheim. Jeg velger likevel å skryte av klinikken, da jeg synes at de menneskene som jobber der fortjener masse ros. De hjelper oss tross alt med livets største gave!
2. Hvor tidlig får vi lesere vite resultatet av graviditetstesten?
– Jeg tar som sagt testen mandag morgen, så skal resultatet fordøyes, deles med familie og de nærmeste vennene våre. Etter det kommer nyheten ut for dere. Følg med på min Instagram @pilotfrue og ikke minst Ulrik sin Instagram @mrulriknygaard dersom du vil være en av de som får vite nyheten først, uansett resultat.
3. Hva gjør dere dersom testen er negativ?
– Da kjører vi på med et nytt forsøk så fort det lar seg gjøre. Mest sansynlig fra neste syklus allerede. Vi gir aldri opp!
4. Kan du filme når du tar graviditetstesten?
– Ja, det har vi planer om å gjøre. Men om filmen blir delbar eller ikke får tiden vise. Jeg håper jo det. Både for vår del og for deres del.
5. Hvorfor nevner du ønskebarna dine med navn her på bloggen før de eksisterer?
– Jeg ser ikke noe problem i å være åpen om hva vi vil kalle barna våre. Vi skal jo ha barn en eller annen gang, og forhåpentligvis veldig snart. Dessuten blir jeg oppriktig glad inni meg når jeg sier eller skriver navnet “Severin” og “Lykke”. Babydrømmen blir på en måte mer virkelig og fin å forholde seg til. Hvorfor skal ikke jeg gjøre ting som får meg i godt humør?
6. Hvorfor skriver du BARE om prøving, venting og denne babydrømmen for tiden?
– Det er fordi det opptar en veldig stor plass i hjertet mitt og i tankene mine.
7. Hvordan kommer bloggen til å bli fremover dersom du blir gravid?
– Dersom? NÅR, mener dere vel (viktig med positivitet). Bloggen vil alltid følge meg gjennom det jeg opplever i livet og forandre seg i takt med at jeg forandrer meg, vokser på erfaringer, får nye prioriteringer og interesser. Jeg kommer ikke til å endre meg eller innholdet her på bloggen bevisst. Jeg tror at de endringene dere eventuelt vil legge merke til kommer helt naturlig.
8. Kan du legge ut innslaget fra God Morgen Norge på bloggen?
– Nei, det har jeg ikke mulighet til dessverre. Men dere finner det på Tv2 Sumo. Programmet fra mandag 5. desember, under tema “ufrivillig barnløshet”.
9. Skriver du om prøvingen for å tjene penger?
– Bloggen er jobben min, enten dere respekterer det eller ikke. Det er den jeg lever av, så ja jeg blogger for å tjene penger. Men jeg prøver ikke å få barn for å tjene penger. Det at jeg har valgt å dele prøvingen som ble noe vanskeligere enn jeg trodde med mange tusen lesere, var først og fremst ment som noe positivt for andre i samme situasjon. Det føles rett og slett godt å bidra til mer åpenhet rundt alt det vanskelige i prøveperioden som dessverre veldig få snakker om. Jeg får meldinger, mailer og kommentarer hver eneste dag av andre prøvere som setter pris på min åpenhet. Det er disse menneskene som får meg til å fortsette å dele denne prosessen. Altså par som uttrykker at det å lese om Ulrik og meg hjelper de positivt på en eller annen måte.
Går du på jobben din for å tjene penger? Jeg regner med at svaret ditt er “ja”, men håper også at du liker det du jobber med. For det gjør jeg. Ellers hadde jeg funnet meg en annen jobb. Trivsel har mye større verdi enn penger for meg. Hender det at du engasjerer deg i situasjoner på jobb, kollegaene dine eller andre ting som ikke nødvendigvis står i arbeidbeskrivelsen din, men som kun gir deg en god følelse? Jeg håper at svaret ditt er “ja” her også. Det er nemlig slik jeg føler det med åpenheten rundt prøveperioden. Jeg gir litt mer av meg selv enn før fordi jeg opplever at det gir veldig mye positivt til andre.
10. Hva tror du barna deres kommer til å mene om at du har skrevet så mye om de før de i det hele tatt var lagd?
– Jeg tror og håper at de kommer til å skjønne hvor ønsket de er.
♥+♥= ♥♥♥
♥+♥= ♥♥♥♥
?