Jeg vokste opp som en sjenert jente som var redd for å dele meningene mine og som var spesielt opptatt av å bli likt av alle. De voksne beskrev meg som høflig, snill og veldig følsom, og de som kjente meg aller best visste at jeg også var en liten skøyer. Jeg var glad i å få familien min til å le og kom ofte med kjappe humoristiske kommentarer, men kun på hjemmebane. I klassen, i venninnegjengen og blant nye mennesker var jeg stille. Stille og forsiktig. Jeg husker at jeg synes det var flaut og vanskelig å være meg selv på barneskolen blant annet. Jeg ble hedigvis ikke mobbet, men jeg hadde liksom fått min lille plass og den plassen passet egentlig ikke til meg. Den var alt for liten.
Alt snudde da jeg byttet skole det siste året på barneskolen på bakgrunn av at foreldrene mine skilte seg. Selv om jeg hadde en stor klump i magen av beslutningen om å bytte skole og ikke minst beslutningen om å flytte fra storesøsteren min og pappaen min med mammaen min fra Halden til Fredrikstad, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg tok det valget. Jeg fikk på en måte en ny start. En ny start til å være meg selv og til å ta en mer passende plass på skolen og i vennegjengen. Det at de nye vennene mine naturligvis ikke kjente meg fra før gjorde det enklere å begynne på nytt. Selv om jeg ikke ble selvsikker over natten klarte jeg å gå ut av komfortsonen min og spille mer trygg enn hva jeg var til jeg faktisk ble det. Tryggere. Det var min største og skumleste utfordring i livet så langt. En utfordring som jeg mestret og vokste masse på.
Etterhvert som jeg ble eldre og tøffere av de erfaringene jeg gjorde meg turte jeg å slippe meg enda mer løs. Det var få rundt meg som i det hele tatt visste om den beskjedne lille jenta som vokste opp i bittelille Halden mine første år i hovedstaden. Det gjorde det på en måte lettere for meg å utvikle meg videre når jeg kunne late som om hun aldri hadde eksistert.
Da jeg begynte å blogge ble personligheten min tydligere for alle. Det første jeg lærte var at jeg måtte tørre å være upopulær hos noen for å bli hørt. Det første jeg erfarte var at det var gøy ha en stemme. Men tilbakemeldingene var ikke like morsomme og de ble fort mange. Mange og negative. Jeg jobbet mye med meg selv i starten for å takle den rollen jeg selv hadde tatt i media. Fokuset på all drittslengingen og det kjipe ved å stikke frem nesen tok altfor mange ganger overhånd her på bloggen og i privatlivet. Nå har jeg heldigvis kommet dit hvor jeg har skjønt at det er noe å lære av all denne kritikken også, selv om jeg selvfølgelig ikke alltid er enig eller alltid finner meg i det som blir sagt. Nå er jeg også kommet dit hvor jeg har fått en ny rolle i livet som mamma. Mamma til verdens beste gutt. Jeg skal derfor bruke alt jeg har lært på godt og vondt til noe posiivt for ham.
Jeg skal fortelle Severin om den sjenerte jenta jeg en gang var og forklare han konsekvensene av min usikkerhet. Jeg skal vise han at det er kult å ha egne meninger og jeg skal lære han at det ikke er viktig å bli likt av alle, spesielt ikke dersom det går på bekostning av det å være seg selv. Jeg skal også lære ham at utfordringer bør være en del av livet, at han må stå for de valgene han tar og at han ikke må gjemme seg for kritikk, men ta lærdom av den uten å finne seg i alt.
