I går var Ulrik og jeg hos jordmor på fødselsforberedende. Det var virkelig en innholdsrik time som vi fikk utbytte av begge to. Jordmor spurte tidlig om hva jeg tenker om det å føde. Jeg svarte at jeg var redd for at jeg kom til å bli veldig stresset i tiden hjemme før vi kan reise til sykehuset. Jeg er nemlig av den typen som ikke nødvendigvis liker å ha kontrollen selv, men som foretrekker å ha mennesker rundt meg med kontroll. Jordmor spurte videre om hva som gjør meg trygg. Svaret mitt var Ulrik. Hun konkuderte fort med at det var et godt utgangspunkt for en bra fødsel, og det har hun selvfølgelig helt rett i. Jeg er heldig som har Ulrik og er glad for at han liker å ta kontroll..

Jeg har som sagt ikke tenkt så mye på fødsel til nå. Mest fordi det har virket så fjernt og langt unna, men også fordi jeg liker å ta mest mulig i livet som det kommer når det faktisk skjer. Det for å bekymre meg minst mulig over situasjoner jeg kanskje ikke en gang kommer i. Jeg vil være så ærlig å si at jeg føler det er en styrke jeg har. En styrke som blant annet har kommet meg til gode gjennom hele prøverørsprosessen, første og andre trimester av svangerskapet.

Men nå er det jo slik at vi vet det blir en fødsel om ikke lenge, så jeg ser selvfølgelig fordelen med å være noe forberedt til den store dagen. Alle tanker som er ubegahelige skal ikke alltid skyves bort, selv om det ofte er det mest behagelige. Likevel er jeg ikke en person som ønsker å planlegge så mye, skrive fødebrev og så videre. For hvor forberedt kan man egentlig være? Med mindre det er planlagt keisersnitt er det jo ingen som vet hvordan fødselen kommer til å bli før den er over. Derfor vil jeg heller fokusere på alt jeg kan gjøre for å beholde roen her hjemme før vi kommer oss på sykehuset, og ikke minst hva Ulrik kan gjøre for å hjelpe meg å senke skuldrene når riene er i gang. For er det en ting jeg har forstått så er det at det ikke er positivt å være stresset og anspent under fødselen. Jeg skjønner at det er mye lettere sagt enn gjort, men det er i hvertfall noe jeg kommer til å tenke på etter å ha fått vite at adrenalin og stress kan stoppe/forsinke riene, noe som da fører til en lengre fødsel.

Etter gårsdagen begynner jeg å kjenne litt på nervene. Jeg må bare innrømme det. Ikke fordi jordmoren min sa eller gjorde noe som skremte meg, men fordi jeg nå blir “tvunget” til å forberede meg mentalt på det som snart skal skje. Jeg tror det er fornuftig og bra på et vis, men jeg må også passe på at jeg tar med meg styrken min videre de siste ukene. Den styrken som ikke lar meg tenke på alt som kan gå galt. For det er nettopp det som gir meg en liten klump i halsen nå som jeg sitter her og føler meg så heldig i forhold til alle som fortsatt prøver. Tanken på komplikasjoner.

Nei, jeg får avslutte slik jeg startet. Altså med positive tanker og et smil om munnen. Det er heldigvis ikke så vanskelig siden verdens beste premie er like rundt hjørnet ♥