Det siste året har vært en som en lang tålmodighetsprøve for meg. En vanskelig prøve jeg har bestått, men også en prøve som dessverre ikke er over. Det rare er at man ikke blir mindre utålmodig av å være tålmodig. Det hadde jo vært mest rettferdig, men det fungerer stikk motsatt. I hvertfall for meg, for nå begynner jeg å bli utålmodig etter en lang tid hvor jeg har smurt meg med masse tålmodighet.
Jeg er lei av å vente, lei av å bekymre meg, lei av å vite og lei av å være uvitende. Jeg er lei av alt, men jeg lover å holde ut, for jeg gir meg aldri. Jeg er nemlig ikke en som gir meg, verken i jobb eller i det private. Jeg er sterk. Skikkelig sterk. Faktisk så sterk at jeg tør å vise meg når jeg føler meg svak, sånn som nå.
I det ene øyeblikket smiler jeg og i det andre øyeblikket gråter jeg. En prosess som dette gjør en stabil jente som meg helt ustabil. Det er ubehagelig. Veldig ubehagelig. Jeg håper at dagene ikke blir stort tøffere nå. Det er jeg ikke forberedt på. Jeg velger å tror at det snart er vår tur, og heldigvis holder håpet meg oppe.
Mange mener at jeg bør ta meg en pause. En pause fra prøvingen og en pause fra bloggingen. Jeg tror ikke på planlagte pauser. Jeg tror det er kroppen min som bestemmer og eventuelt hindrer meg i det ene eller det andre. For meg må en pause skje naturlig, og akkurat nå føles det ikke rett. Jeg trenger å fokusere og jeg trenger dere, leserne mine. Tusen takk for at dere viser forståelse for meg og mine følelser. Det skal jeg aldri glemme <3
I morgen skal jeg bli med Ulrik på jobb igjen. Vi skal til Stavanger fra tirsdag til onsdag. Det blir første gang jeg skal ut og fly med “Kaptein Ulrik”, altså første gang jeg er med Ulrik på jobb etter at han skiftet sete. Jeg gleder meg til det og til å nyte mange timer avslapping på onsdag sammen med den viktigste personen for meg. Vi skal feire. Feire med god mat og spa. Lurer du på hva vi skal feire? Vi skal feire forholdet vårt. Et forhold som er solid, trygt og ekte. Selv etter tunge tider, korte lunter og stive skuldre..