Nå i oktober er det nøyaktig et år siden Ulrik og jeg startet prøverørsprosessen. En prosess vi da visste lite om, men nå dessverre vet ganske mye om. Det var etter sirka 10 måneder med prøving på egenhånd at vi tok valget om å gjennomføre en fertilitetsutredning. En utredning vi overhodet ikke angrer på i dag, selv om dette året har vært utrolig tungt for oss begge. Vi har hatt mange skuffelser og flere vonder dager enn gode dager. Jeg vil tørre å påstå at året som har gått fra oktober 2016 til oktober 2017 er det tøffeste året jeg har hatt i hele mitt liv, og jeg er ganske sikker på at Ulrik mener det samme. Vi fikk en hard start på livet som nygifte og på de såkalte “hvetebrødsdagene”. Starten på ekteskapet ble helt annet enn forventet..

Til tross for det triste vi har vært gjennom ser vi lyst på fremtiden sammen. Vi tror at alt skal ordne seg og vi tror at vi skal bli foreldre. Jeg merker likevel at vi ønsker å skjerme oss mer og mer for detaljene underveis i prosessen. Vi vil fortsatt å dele og fronte ufrivillig barnløshet, men vi orker ikke lenger å forsvare og forklare alt sammen mens det faktisk foregår. Det ansvaret blir for stort. Jeg kommer derfor til å la kommentarfeltet forbli stengt inntil vi får oppfylt vårt største ønske. Det for å utsette oss for minst mulig unødvendig stress. Jeg er nemlig livredd for at det påvirker kroppen min mer enn vi kan vite. Når det er sagt så setter jeg stor pris på alle de personlige meldingene jeg får på facebooksiden min, både på veggen og på innboks. Det har rett og slett blitt et fint sted for å opprettholde kontakten med faste lesere og andre prøvere, noe jeg er veldig glad for at vi fikk til. Jeg ønsker jo ikke å miste kontakten med dere som leser. Jeg vil at dere skal kunne nå meg om dere har noe på hjertet og at vi skal ha et sted å prate sammen ♥