I dag har Ulrik og jeg vært foreldre i hele 11 måneder til vår kjære Severin, som betyr at den lille godgutten vår er i ferd med å bli ganske så stor. Om bare en måned fyller han sitt første år og om bare tre måneder starter han i barnehage, noe som er veldig rart og rørende for meg som mamma å tenke på..
Disse 11 månedene har vært krevende. Veldig krevende. Men de har også vært fantastiske. Helt fantastiske! Jeg har lært enormt masse og utfordringene har vært flere enn jeg hadde trodd, noe som til gjengjeld har gitt meg en mestringsfølelse jeg aldri før har kjent på. Følelsen av å lykkes med den aller viktigste oppgaven min. En oppgave som startet for 11 måneder siden og som varer livet ut. Nemlig mammarollen. Verdens beste og vanskeligste rolle.
Det fineste med disse 11 månedene er at jeg har lært Severin å kjenne. Nå vet jeg hva som gjør han trygg. Jeg vet hva han liker å gjøre. Jeg vet hva han liker å spise. Jeg vet hva som får han til å le. Jeg vet hva som gjør han sint. Jeg vet hvordan han liker å sove og ikke minst hva som får han til å sove. Alt dette gjør meg trygg. Trygg og lykkelig.
Den største utfordringen har helt klart vært søvnen for både store og små. Vi har jobbet hardt og lenge for å få inn gode søvnrutiner og jobber fortsatt målrettet hver eneste natt. Noen netter går kjempebra, mens andre netter er fortsatt frustrerende. Til og med forholdet til Ulrik og meg har blitt satt på prøve på grunn av mangel på søvn. Kjærligheten blomstrer heldigvis ennå, men diskusjonene har naturligvis oppstått oftere som et resultat av lite søvn. Heldigvis var forholdet vårt såpass sterkt i utgangspunktet etter alt vi har opplevd og stått i sammen. Vi hadde jo en tøff reise for å bli foreldre som mange fulgte tett og som knyttet Ulrik og meg enda mer sammen på godt og vondt.
Nå har jeg endelig fått hodet over vann igjen. Er det ikke det man sier? Det er fortsatt Severin som er sjefen her i huset og slik vil det nok være i mange måneder til, men jeg har likevel kontroll. En kontroll over hverdagen som jeg virkelig har savnet. Når det gjelder Ulrik så har jeg aldri elsket han høyere, men jeg har heller aldri latt meg irritere fortere av ting han gjør og sier. Hehe! Den kjærligheten er merkelig. Veldig fin og merkelig.