Matlysten var dårlig hele tirsdag 19. juni, og jeg ble mer og mer uggen utover dagen. Mens Ulrik dro hjem for å hente fødebagen, stellebaggen til Severin og takeaway pizza til kresne meg som ikke ville ha sykehusmat, satt jeg i sengen på Bærum Sykehus og blogget. Jeg følte meg jo ikke syk, bare sliten og derfor var det vanskelig å legge pliktene til side. Men det innlegget jeg skrev på ble aldri publisert siden legene ba meg om å legge bort macen og slappe av. Pizzaen ble forresten heller ikke spist opp, og det var ikke noe galt med maten på sykehuset. Jeg hadde bare ikke lyst på noe som helst..
Som sagt ble Ulrik sittende i en stol hele den natten for å være sammen med meg på enerommet vi var så heldige å få. Eller, han lå litt ved siden av meg i sykesengen først fordi jeg ville han skulle holde rundt meg, men vi skjønte fort at det ikke ville fungere å dele en seng for min del. Jeg trengte å sove godt og hvile meg i tilfelle legene bestemte seg for å sette meg i gang, noe som var et av to alternativ. Det andre alternativet var å skrive meg ut igjen morgenen 20. juni dersom blodtrykket hadde stabilisert seg. Jeg var spent. Veldig spent. Spenningen i kroppen gjorde meg nok ekstra våken, for jeg klarte som sagt ikke å sove et sekund.
Natten bestod av å stresse frem og tilbake fra sykesengen til toalettet for å tisse. Etter noen timer oppdaget jeg noe annerledes da jeg tørket meg.. Slimproppen hadde gått! Jeg var sikker på at fødselen var i gang og ble derfor skikkelig gira. Vi ringte på legene som fortalte at det likevel kunne ta lang tid og ba meg om å legge meg til å sove igjen. Nedtur. Skikkelig nedtur.
Jeg stresset videre frem og tilbake fra toalettet, tisset, skiftet truser og byttet bind. Slimet ble mindre, men alt ble vått. Klissvått. “Jeg tror at vannet har gått“, sa jeg til Ulrik som sperret opp øynene sine og ringte på legene igjen. Legen som kom tok en sjekk i søppelkassen og bekreftet at det var fostervann i truseinnleggene mine. Jeg fikk sjokk. Sjokk over at jeg hadde rett.
Riene startet med en gang etter at vannet hadde gått og de ble kraftige på bare en liten time. Faktisk akkurat slik jeg har sett på film. Ulrik tok tiden mens jeg konsentrerte meg om pusten. Smertene kom tettere og tettere. Vi mistet fort tellingen på grunn av de stadig kortere pausene mellom riene. Herregud, for en pangstart og herregud så lettet jeg var for at vi allerede var i trygge hender på sykehuset. I dette øyeblikket var jeg sikker på at denne fødselen kom til å gå rekordfort. Fortsettelse følger..
