Du vet når du møter en person på gata og du gjør alt du kan for ikke å bli sett? Noen ganger lykkes du, andre ganger ikke. Akkurat slik har jeg hatt det med denne jenta. Hun er sikkert verdens snilleste og varmeste menneske, men jeg bare orker ikke mer av dette maset hennes. Det kommer til et punkt hvor du ikke lenger klarer å virke interessert. I hvertfal når du overhode ikke er det. I går hadde jeg det man kaller maks uflaks. Vi to ble stående og vente på samme tog og jeg hadde ingenting “jeg måtte rekke”. Vi begynner med litt småprat. For min del er det KUN påtatt. Toget kommer og jeg tar umiddelbart opp øreproppene for at hun forhåpentligvis skal skjønne at jeg ønsker å sitte alene. Hun tar ikke hintet. Selvfølgelig gjør hun ikke det. Nå var det hennes sjanse. Hun hadde nøyaktig 40 minutter til å overtale meg om at alt “de” mener er det rette.

Jeg kan tenke meg at hun ser på meg som en partyjente som kun er opptatt av utseende, fest og moro. Det stemte kanskje før, men det begynner å bli en god stund siden. Alikevel får hun meg til å føle meg som den jenta. Nettopp fordi jeg ikke har alle de svarene hun er ute etter. Hun stiller spørsmål på en dømmende måte. Det er rett og slett ukomfertabelt. Hun går langt over grensen. En ting er at jeg velger å dele mye av meg selv på bloggen. Men her bestemmer jeg jo hvilke temaer jeg ønsker å ta opp. Det finnes også ting jeg ikke liker å snakke om. 

Jeg blir sittende. Kun fordi vi er på et offentlig sted hvor det sitter mange mennesker rundt. Jeg er glad i oppmerksomhet, men den type oppmerksomhet er bare pinlig.Vi nærmer oss Nationaltheateret og jeg skal endelig forlate toget. Jeg tar med meg de uinterresante brosjyrene hun gir meg. Hun ber meg høyt om å ta vare på de. Jeg blir flau, igjen. Alle skjønner jo at jeg kommer til å kaste de ved første anledning. 

Shopping

Endelig Black Week: Sjekk dagens beste kupp!

Det som irriterer meg mest er den følelsen. Følelsen av at jeg ikke er bra nok. Den gir hun meg. Hvilken rett har hun til det? Spør du meg er mennesker som får deg til å føle slik mindre sosiale intelligente. Jeg klarer fint å si at jeg ikke er interessert når de kommer på døren. Jeg er alltid høflig, men takker nei. I dette tilfellet var ikke personen fremmed for meg. Derfor “måtte” jeg bli sittende.   

Slenger med et bilde fra frokosten i dag. Det var fredagen sin det! Jeg er heldig ♥ Nå får jeg komme i gang med dagens gjøremål. Oppdaterer med outfit senere.