Jeg liker ikke å klage og det er ikke hensikten med dette innlegget heller. Faktisk er jeg redd for å virke klagete fordi jeg ikke vil bli oppfattet som utakknemlig for graviditeten etter den lange prosessen Ulrik og jeg har bak oss. For vi er heldige. Skikkelig heldige. Ofte tenker jeg på alle som fortsatt prøver og ikke minst på de som mislykkes igjen og igjen. Det er derfor jeg vil trå ekstra forsiktig med innlegg som dette..
På en annen side må det være lov å snakke om hvor tung og annerledes jeg nå føler meg, siden poenget med denne bloggen er å dele det som skjer her og nå i livet mitt. For bare det å stå opp av sengen om morgenen/om nettene er slitsomt. Alle bevegelser og stillinger er ubehagelige. Hendene mine verker og vannet i føttene sprenger på. Selv om jeg har akseptert alle forandringene på kroppen min også utseendemessig er det vanskelig å kjenne meg selv igjen i noe av dette. Takk og lov for at premien snart er her. Verdens beste premie.
Jeg vet det vil bli verdt alt sammen. Sjokket, nedturene, smertene, sorgene, sprøytestikkene, hormonene, spontanabortene, plagene i svangerskapet og selvfølgelig de ekstra kiloene jeg nå bærer på. Herreguuuud, som jeg gleder meg til det som snart venter oss. Ja, til og med til fødsel. De gruglede-følelsene jeg hadde for noen uker siden har gått over til kun glede. Jeg gleder meg til fødsel. Nå er jeg klar. Klar for enda mer smerte og klar for den siste og kanskje mest krevende delen av reisen til å bli mamma. Eller er det den mest krevende delen som gjenstår? Jeg er usikker. Mye har vært krevende, men det spiller ingen rolle. Det som betyr noe nå er at jeg snart er i mål.
Venninnen min, Anette Marie skrev dette i en tekstmelding til meg tidligere i dag: “Se deg i speilet naken lenge og si fine ting til deg selv. Ikke tenk på hva andre synes eller hvordan andre har vært gravid. Dette er deg. Bare deg. Og du er mammaen til Severin. Når du ser på ham vil du innse at dette var magisk. Kroppen din skapte det.“
Foto: Anette Marie
