På denne bloggen har jeg dokumentert omtrent alt som har skjedd i livet mitt i snart fire år. Jeg har delt de lykkeligste stundene, som da Ulrik og jeg ble samboere på ordentlig, frieriet, bryllupet og alt rundt graviditeten(e). Jeg har også delt de verste stundene i livet mitt som til nå har vært prøverørsprosessen med spontanaborter, skam og skuffelser. Blogginnleggene mine har vært preget av ærlighet helt fra begynnelsen, og de siste to årene har jeg valgt å åpne meg enda mer enn hva jeg startet med.
Jeg har aldri hatt en konkret plan for bloggen min. Den har kun fulgt meg i hverdagen gjennom store og små oppturer og nedturer, så usensurert en blogg kan bli. Jeg har heller aldri latet som om ting er bra når de ikke er det eller motsatt. Igjen vil jeg påpeke at ærlighet har og vil alltid være viktig for meg i min jobb som blogger fordi det er viktig for meg som privatperson.
Nå har jeg kommet til et punkt i livet hvor jeg er på mitt lykkeligste, noe jeg ønsker å innrømme og vise for dere som følger meg. Lykkerusen kommer først og fremst fordi Ulrik og jeg har det bedre enn noen gang og snart skal bli foreldre. Men selvfølgelig også fordi alt rundt meg er blitt slik jeg trodde jeg bare ville drømme om. Jeg sier ikke dette for å skryte eller for å misunne, men jeg sier dette av ren takknemlighet fordi jeg føler meg utrolig heldig. Det gjør meg derfor trist når jeg får tilbakemeldinger som dette:
“Jeg har aldri vært interessert i mote og lignende, men jeg fulgte med på bloggen din og heiet på dere og deres nye turer med prøverørsforsøk og nedturer som fulgte etter. Du var så åpen og sårbar. Du var så ekte og jeg kunne kjenne meg selv igjen. Men nå ting har blitt annerledes. Nå hver gang når jeg går på bloggen din, ser jeg kun skrytebilder. En ny vogn. En ny bil. Et nytt hus. Båt. Moteklær.
Det var som om plutselig dine verdier har forandret seg og du ble til noen som bare elsker glitter, men ikke dybde lenger. Jeg tror mange av dine leserne føler seg litt sviktet.“
Har jeg ikke lov til å vise at jeg er lykkelig? Har egentlig verdiene mine og de fine tingene mine noe med hverandre å gjøre? Likte du meg bedre da jeg ikke hadde det bra?