Jeg gikk i klasse med Julianne da vi studerte journalistikk for noen år tilbake. På den tiden var jeg prøver, og Julianne og jeg levde veldig forskjellige liv, med veldig forskjellig fokus og innhold.

Jeg var 21 år da kjæresten min og jeg oppdaget at vi ikke greide å bli gravide. Vi hadde ennå ikke et inderlig ønske om barn akkurat da, men vi begynte å snakke mer og mer om at vi kunne tenke oss å bli en familie i nær fremtid. Uforsiktighet med prevensjon ble til prevensjonslutt, og ett år ble til fire tøffe.

Heldigvis fikk vi hjelp på veien. Som 22-åring ble jeg utredet og operert for endometriose. Jeg fikk påvist kraftig endometriose, og fikk beskjed om at det ville være svært gunstig for oss å sette i gang en prøverørsprosess så raskt som mulig. Som ung er sannsynligheten for å lykkes mye større. Og etter fylte 30 år mente flere leger at sjansene våre ville være lik null. Mye på grunn av den graden jeg har av endometriose, men også fordi kvinner over 30 oftere opplever at det er vanskeligere å bli gravide – helt uten å feile noe i utgangspunktet.

Vi sendte inn en prøverørssøknad gjennom min gynekolog, og fikk relativt raskt svar fra Rikshospitalet. De ønsket å utføre et såkalt AIH-forsøk (inseminasjon av partners sæd), relativt raskt.

Plutselig var vi i gang med eggløsningssprøyter og hormonstimulering. Fire AIH-forsøk på ett år, og ingen baby. Vi var nå 24 år, både jeg og kjæresten.

Nesten alle rundt oss lurte på hvorfor vi hadde slikt hastverk. Vi var begge studenter, og uten fast jobb. Vi var unge. Kunne vi ikke bare nyte tiden som kjærester og nygifte før vi begynte å stresse med barn? Vi prøvde stadig å forklare at dette var noe legene hadde rådet oss til. Og at ønsket om barn en gang i fremtiden var for stort til å overses. At vi visste det kunne bli en lang og humpete vei. Men vi ville bli foreldre, uansett om det “ikke passet”.

I 2013, siste året på journalistikkutdanningen, og 24 og et halvt år gamle, satte vi i gang med IVF, også kalt prøverørsmetoden, som Julianne og Ulrik nettopp har vært igjennom. Jeg gikk seks uker på medisiner, først en nesepray, og deretter hormonsprøyter, før jeg gjennomførte egguttak på Rikshospitalet. Ni egg fikk vi hentet ut, og i løpet av et døgn var seks av disse blitt befruktet.

Vi møtte opp for tilbakesetting av egg 2. mai 2013. Eggene var dessverre ikke av topp kvalitet, viste det seg. De delte seg litt for sakte, og legen hadde, i samråd med bioingeniøren, derfor besluttet å sette tilbake de to (!) av best kvalitet. Å sette tilbake to egg er noe de sjelden, eller aldri, gjør på folk under 36 år i det offentlige. Både jeg og mannen spurte om de var sikre på dette med to egg. Helsevesenet ønsker helst å unngå flerlingsvangerskap, fordi det er knyttet opp mot risikosvangerskap og for-tidlig-fødsel.

Men både legen og bioingeniøren kunne nærmest garantere at vi ikke ville få tvillinger. Vi ville være heldige om det ble en baby. Sjansene var tilstede, og derfor ønsket de å gjennomføre forsøket, men sannsynligheten var ikke veldig stor for å lykkes i det hele tatt.
Vi reiste hjem – jeg med to spirer og begge med en ubehagelig klump i magen.

Jeg var ikke like flink som Julianne, så på rugedag 9 begynte jeg å teste meg. Fem dager for tidlig. Første test så ut som alle andre tester jeg hadde tatt før. Negativ. Jeg gråt en skvett, ringte kjæresten og gikk tilbake for å ta en ny kikk på den. Men der så jeg plutselig en svak strek til. “Skyggestrek” kunne Google fortelle meg.
Altså ikke et tegn på graviditet.

Men på neste test, dagen etter, ble denne skyggestreken enda tydeligere. Og slik fortsatte det, frem til testdagen: “Gravid 2-3 uker” stod det på den litt mer avanserte testet vi hadde kostet på oss. Blodprøven på Rikshospitalet samme dag bekreftet det hele: Vi var gravide!

Som prøver får man tilbud om tidlig ultralyd i uke 7-8 for å se at forsøket har vært vellykket. En junidag i 2013 ble vi overrasket med TO små bankende hjerter i magen min.

I dag har vi to energiske, kule, kloke, fine, snille tvilling-gutter som straks fyller tre år.

Underveis har alt annet falt på plass også. Faste jobber, rekkehus og stasjonsvogn.

Vi er sjeleglade for at vi fulgte hjertene våre og legenes råd, og kastet oss ut i det, selv om vi ikke hadde alt annet på stell da vi satte i gang prosessen.

Å bli foreldre er det største man kan oppleve.

Innlegget er skrevet av Henriette Grimstad Ågren